Å ha et kjærlighetsforhold til fiendens soldater i en krigssituasjon er noe som gjennom alle tider har blitt ansett som uakseptabelt og farlig. Etter frigjøringen ble mange av kvinnene utsatt for kraftige reaksjoner.
Gjennom historien har det vært en vanlig straff mot kvinner at håret har blitt klippet av.
Flere «tyskerjenter» opplevde å bli tvangsklippet av klippegjenger. Snauklippingen kunne bli brutalt utført, med saks, hagesaks eller kniv. Noen ble også mishandlet eller tvunget til å løpe nakne gjennom gatene.
Det er ukjent nøyaktig hvor mange som ble tvangsklippet eller utsatt for andre overgrep. Selv om det forekom tilfeller over store deler av landet, var det totalt sett et mindretall av kvinnene som ble rammet av dette.
Tvangsklipping og mishandling av kvinnene var ulovlig, og både politiet og Hjemmefronten advarte gjennom avisene mot selvtekt og gatejustis. Klippingen fikk derimot sjelden følger for dem som utførte den. Få slike saker ble anmeldt, og de som ble anmeldt, ble som oftest henlagt.
Å straffe kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater ved tvangsklipping, var mer utbredt i andre europeiske land enn i Norge. I Frankrike var det så vanlig at «tyskerjentene» ble kalt «les tondues» («de snauklipte»). Noen franske kvinner ble skutt ved standrett.
Også fra myndighetene ble kvinnene møtt med reaksjoner etter krigen.
«Tyskerjenter» opplevde å bli avskjediget fra kommunale stillinger. Selv om de ikke var en del av landssvikoppgjøret, ble de rammet av bestemmelsen om at landssvikere skulle fjernes fra kommunale og statlige jobber.
Fra sommeren 1945 til våren 1946 ble flere tusen «tyskerjenter» arrestert og internert i leire, uten lov og dom. Offisielt var begrunnelsen å hindre lynsjing og spredning av kjønnsykdommer, og frihetsberøvelsen hadde grunnlag i provisoriske anordninger. «Politianordningen» sørget for å internere kvinnene for å beskytte dem fra gatejustis i tiden etter frigjøringen. Senere kom «Smitteanordningen» som skulle hindre spredning av kjønnssykdommer. Kvinner som hadde hatt et forhold til en tysk soldat, ble ansett som mulige smittebærere og skulle derfor interneres. I arrestasjonspapirene ble gjerne grunner som «tyskertøs» eller «omgang med tyskere» oppgitt.
Den største av leirene var på Hovedøya i Oslo, der over tusen kvinner var internert på det meste. Oppholdet i leirene bar preg av straff.
Fra myndighetenes side var det et sterkt ønske om å bli kvitt kvinnene som hadde giftet seg med tyske soldater. De ble ikke lenger ansett for å være norske, men derimot tyske, uten lojalitet til Norge. Statsborgerloven ble endret med tilbakevirkende kraft. Endringene førte til at alle kvinner som hadde giftet seg med en tysk borger under okkupasjonen, eller i tiden etterpå, automatisk mistet sitt norske statsborgerskap. De hadde dermed ikke lenger rett til å bo i Norge. Kvinnene, sammen med sin mann, og eventuelle barn, ble deportert til Tyskland. For mange var det naturlig å følge sin tyske ektemann ut av landet, men i realtiteten ble rundt 3.000 kvinner deportert. De kom til et utbombet Tyskland, preget av stor nød.
De 28 mennene som giftet seg med en tysk kvinne under krigen, mistet derimot ikke statsborgerskapet.
Selv om rettsstaten ble gjeninnført da freden kom, ble flere av rettsstatens prinsipper brutt i behandlingen av «tyskerjentene». De hadde ikke brutt noen lov, men de hadde brutt samfunnets normer.
Høsten 2018 kom statsminister Erna Solberg med en unnskyldning på vegne av staten for myndighetenes behandling av kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldater. Da var de aller fleste av kvinnene døde.
