Homofile norske gutter og menn møtte tyske soldater på hemmelige møteplasser i de mørklagte byene under okkupasjonen.
Etter norsk lov var seksuell omgang mellom menn forbudt frem til 1972, etter straffelovens § 213. Da krigen startet, var det i praksis en delvis sovende bestemmelse, som vanligvis bare ble brukt dersom den ene parten var under 21 år.
I Tyskland fantes det en tilsvarende lov mot seksuelle forhold mellom menn, straffelovens § 175. Da nasjonalsosialistene kom til makten, ble loven skjerpet, og strafferammen ble økt til ti års fengsel.
Heinrich Himmler ledet forfølgelsen av de homofile. Han opprettet et eget statlig organ som skulle bekjempe homofili og abort. Homofile var ikke blant nazistenes «hovedfiender», men de ble ansett som avvikere og «statsfiender». For nazistene var de en trussel mot det tyske folk og befolkningsutviklingen, på grunn av manglende barneavl og en «moralsk nedbrytning» av samfunnet. De mente at homofili førte til en «degenerering av folkekroppen».
Under nasjonalsosialismen ble 50.000 menn dømt for homofili. Mellom 5.000–15.000 homofile «vaneforbrytere» og «ungdomsforførere» ble sendt til konsentrasjonsleir, der de fikk en rosa trekant sydd på fangedrakten. En del av dem omkom, mens andre ble tvangskastrert. Noen av de dømte, homofile tyske fangene ble sendt som slavearbeidere til Nord-Norge, der de havnet i leire blant sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger og tvangsarbeidere, under forferdelig forhold.
Seksuell kontakt mellom kvinner var ikke forbudt. Det ble likevel ansett som uønsket adferd, og lesbiske fanger i konsentrasjonsleirene fikk en sort trekant på fangedrakten.
Nazistene anså nordmenn som spesielt «rasemessig verdifulle germanere» og både Reichskommissariat og NS-ministrene Jonas Lie og Sverre Riisnæs ønsket å endre den norske straffeloven etter modell av den tyske. Dette forslaget ble det ikke noe av. Norske menn som hadde seksuell kontakt med tyske soldater, kunne derimot straffes etter den tyske § 175. Det er dokumentert at 15 norske menn ble tiltalt og dømt etter denne bestemmelsen. Det faktiske
antallet kan ha vært noe høyere. De fikk mellom ti måneder og ett år og tre måneders fengsel, som i de fleste tilfeller måtte sones i Tyskland.
Norske menn som hadde seksuell kontakt med tyskerne, risikerte å bli straffeforfulgt både etter norsk lov, som forbød homofil praksis mellom menn, og etter den langt strengere tyske loven. Selv om den doble trusselen om straff ble en økt belastning, har flere fortalt at det homofile livet blomstret opp under krigen. De måtte være forsiktige, men de mørklagte gatene gjorde det enklere å møtes i skjul, og dermed våget flere seg ut. I de større byene var treffstedene gjerne parker og pissoarer, eller ved kaien, der tyske skip lå i havn. Med flere hundre tusen tyske soldater stasjonert i landet var det ikke uvanlig med seksuelle forhold mellom norske gutter og menn og tyske soldater.
Etter krigen ble ikke norske gutter og menn som hadde seksuell kontakt med fiendens soldater, rammet av de samme reaksjonene som «tyskerjentene» møtte. Homofili var noe man ikke snakket om, og forholdene ble holdt skjult.
Flere homofile engasjerte seg også i motstandskampen. En av disse var Alfhild Hovdan, turistsjef i Oslo. Hun organiserte blant annet kurér- og fluktruter. Etter å ha blitt arrestert og satt i fangenskap på Grini, flyktet hun til Sverige i april 1942. Der ble hun tilknyttet den norske legasjonen i Stockholm. En periode var hun også spion for svenskene, etter å ha blitt vervet av Sonja Wigert.
