For å slå ned på regimets fiender ble rettsstaten satt til side. Nordmenn som hadde engasjert seg i motstandsarbeid eller prøvd å flykte, risikerte tortur og død dersom de ble arrestert.
Den mest fryktede delen av Sipo, Gestapo, skulle bekjempe all motstand mot regimet.
De arresterte, fengslet, forhørte, torturerte og henrettet motstandsfolk, ofte uten lov og dom.
I Oslo inntok Sipo lokalene til det norske Utenriksdepartementet på Victoria Terrasse, og lederen Heinrich Fehlis installerte seg i utenriksministerens kontor. Der holdt de til under hele okkupasjonen. I kjelleren på Victoria Terrasse var det torturkamre og fengselsceller, hvor fanger oppholdt seg mellom Gestapos brutale avhør.
Tortur var en integrert del av Gestapos metoder. De hadde visse retningslinjer for bruk av «skjerpet forhør», men mange gestapister gikk langt utover dette. Også tolker deltok i grov mishandling av fanger.
Forhørene kunne vare i timer eller dager, og torturmetodene var improviserte og varierende. Flere døde av mishandlingen, og noen tok sitt eget liv i fengsel av frykt for å røpe andre under tortur.
Gestapos mange hovedkvarterer rundt om i landet kom til å symbolisere forfølgelse, tortur og uhygge for befolkningen.
Etter krigen ble 14 tyskere dømt til døden og henrettet i Norge; de hadde alle vært gestapister og ble dømt for tortur eller drap.
