«Huleboer», Finnmark
Synnøve og familien bodde under krigen på Sørvær, et lite fiskevær lengst vest på Sørøya utenfor Hammerfest i Finnmark.
Da Hitler høsten 1944 ga ordre om at befolkningen i Finnmark og Nord-Troms skulle tvangsevakueres og alle hus og byer brennes, viste mange sin motstand ved å nekte å la seg tvangsevakuere.
14 år gamle Synnøve, hennes mor, far og søster ble hentet av onkelen i en båt og fraktet til Nordsandfjordhula på Sørøya. I den store berghulen gikk de i dekning, sammen med 130 andre flyktninger.
De levde under svært enkle forhold i den mørke og fuktige hulen. Hele tiden var de redde for å bli oppdaget, og de fryktet hva som ville skje dersom de ble tatt av tyskerne.
Det gikk skremmende rykter om hva som skjedde med de evakuerte.
Etter noen dager, kom en båt inn fjorden mot hula, med tyske soldater på dekk. En lokalkjent mann hadde angitt dem. Plutselig sto bevæpnede tyske soldater i huleinngangen.
De fleste av dem som hadde flyktet til Nordsandfjordhula, ble tatt denne dagen, blant andre Synnøve og familien. De ble tvunget om bord i båten som ventet.
Da de ble fraktet vekk fra øya, passerte de Sørvær. Synnøve så hjemmet og hele fiskeværet stå i brann.
Synnøve ble evakuert til Hamarøy i Nordland, der hun og familien ble resten av krigen. Da freden kom, og de kunne returnere hjem til Sørvær, lå alt i ruiner.
Etter krigen ble det bygget 11 såkalte «Hamar-hus» på Sørvær, gitt av byen Hamar som hjelp til gjenreisningen av Nord-Norge. Familien fikk flytte inn i et av disse husene, og Synnøve bor i dag fortsatt i «Hamar-huset».
