Sonja Wigert på middag hjemme hos Reichskommissar Terboven på Skaugum.
I 1934 oppdaget 21 år gamle Sonja fra Skien et oppslag fra Norsk Film der de utlyste en konkurranse om å bli Norges Garbo – Norges nye filmstjerne. Hun sendte inn bilder av seg selv, og sammen med to andre vant hun konkurransen. I løpet av de neste årene, ble hun den største kvinnelige stjernen i norsk film. Mot slutten av 30-tallet hadde hun også hovedroller i svenske filmer.
Da krigen brøt ut, hadde Sonja flyttet til Stockholm og blitt en av Skandinavias ledende filmstjerner. Hennes bror, Knut Wigert, var også skuespiller, men da Norge ble okkupert, ønsket han å rømme til Storbritannia for å kjempe for Norges frihet. Med hjelp fra Sonja søkte han om visum til Sverige. Derfra skulle flukten gå videre til London.
De ledende nazistene likte å omgi seg med vakre skuespillerinner. Da Goebbels var på besøk i Norge høsten 1940 og Terboven skulle holde en mottagelse for ham, var Sonja invitert. Under middagen skulle hun sitte mellom Terboven og Goebbels. Da Sonja takket nei og hennes plass ble stående tom, ble Knuts Sverige-visum avslått.
Etter at Sonja hadde sendt et unnskyldende brev, fikk Knut likevel visum til Sverige. Derfra rømte han til Storbritannia, hvor han sluttet seg til Kompani Linge i 1941.
I juni 1942 ble Sonjas far arrestert som gissel og fengslet på Grini. Sonja ville forsøke å få faren fri og kontaktet Terboven. Han inviterte henne hjem til seg på middag på Skaugum. Terboven lot seg sjarmere, og det ble flere møter på Skaugum. Han visste at hun flørtet med ham for å få faren fri, og etter en tid ble faren sluppet ut fra fangenskap. Som gjenytelse ba Terboven Sonja om være hans spion i Stockholm. Det han ikke visste, var at Sonja allerede var rekruttert av den svenske etterretningstjenesten. Som agenten «Bill» var hun utstyrt med manuskript for hva hun skulle si, og hun rapporterte alt hun fikk vite til svenskene.
Sonja startet et livsfarlig spill som dobbeltagent. I Stockholm pleiet hun omgang med tjenestemenn ved ambassader og legasjoner fra ulike land. Grand Hotel var selve «spionsentralen», hvor utsendinger for alle de krigførende nasjonene beveget seg. I danserestauranten Grand Royal var Sonja stjerne, og når Sonja entret restauranten, spilte orkesteret en egen kjenningsmelodi, Cole Porters Night and Day. Etter som hun ble trukket stadig dypere inn i spionasjespillet i byen, fikk Sonja bruk for alle sine skuespillerkunster.
Sonja var igjen utstyrt med manuskript da hun ble presset til å rapportere om britiske og amerikanske politiske forhold til tyskerne. Sjefen for det tyske turistkontoret i Stockholm, Baron
von Gossler, presset henne for informasjon, og han truet med at hennes far igjen ville bli tatt som gissel dersom hun sluttet å jobbe for tyskerne, eller prøvde å lure dem.
Sonja var bekymret for familien i Norge, og hun hjalp dem å flykte. Sankthansaften 1943 rømte faren, moren og yngstebroren Erik over grensen til Sverige.
Sonjas spill avslørte von Gossler som spion, og gjennom ham avslørte hun også den tyske Gestapo-sjefen i Sverige, August Finke. Begge ble utvist fra landet.
Etter besøkene på Skaugum, sendte Terboven henne kjærlighetsbrev og inviterte henne tilbake, men hun traff ham aldri igjen etter de første møtene.
I sin kontakt med tyskerne, spilte antinazisten Sonja sin rolle så godt at hun etter krigen fikk et rykte som «stripete». Tvilen ble hengende ved henne, og hun opplevde å bli frosset ut. Broren Knut kom hjem som dekorert krigshelt, og i tiårene etter krigen skjøt hans skuespillerkarriere fart. Sonja hadde derimot hatt sin storhetstid som filmstjerne på 40-tallet.
Hennes offer var stort. Hun døde i 1980, 66 år gammel, nærmest glemt og alene, etter å ha falt om hjemme i huset sitt i Spania, på den skjebnetunge datoen 9. april.
Hovedinspirasjonskilden til dette maleriet er en komposisjon av mitt store amerikanske forbilde, John Singer Sargent. Sonja fremstår som fristerinne, samtidig som man kan merke hennes frykt. Hunden i bakgrunnen er inspirert av Jens Bjørneboe og understreker menneskets dyrenatur, på samme måte som han symbolsk brukte dyr i sine romaner.
