Quislings parti, Nasjonal Samling, var et marginalt parti før krigen. Med Hitler og Det tredje riket i ryggen ble det landets eneste lovlige parti. Den 1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til ministerpresident og fikk danne en ren NS-regjering; han ble landets fører.
Da Tyskland okkuperte Norge, fantes det et lite nasjonalsosialistisk parti i landet – Nasjonal Samling, med Vidkun Quisling som leder. Ved stortingsvalget i 1936 fikk partiet 1,8 prosent av stemmene, og ved krigsutbruddet hadde de bare noen få hundre medlemmer.
Quisling og de få følgerne var overbevist om at fascismen og nasjonalsosialismen som vokste frem i Europa, var fremtiden – at de var del av en verdensbevegelse, båret frem av «historiens vilje». Etter stortingsvalget i 1936 hadde de gitt opp tanken på å oppnå makt gjennom valg, og ventet heller at historiens utvikling skulle bringe dem seier.
NS viste stadig sterkere støtte til Tyskland da krigen nærmet seg, og i desember 1939 møtte Quisling Hitler i Berlin. Hitler fikk et så godt inntrykk av Quisling at han valgte å satse på et samarbeid med ham og NS gjennom krigen.
Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, kom Quislings mulighet til å gripe makten. Om kvelden den 9. april utførte han statskupp via radio. Han utnevnte seg selv til statsminister for en NS-regjering. Kuppet overrasket tyskerne, men Hitler støttet ham.
Quislings kupp skapte imidlertid så stor motstand i befolkningen at Hitler likevel fjernet ham fra makten 15. april, og et midlertidig administrasjonsråd ble innsatt.
Etter Terbovens politiske revolusjon 25. september 1940, der han avsatte kongen og regjeringen, ble alle andre partier enn NS forbudt. Okkupasjonsregimet innsatte NS-statsråder i de fleste departementene.
Da NS’ medlemsmasse hadde økt til rundt 34.000 ved starten av 1942, var tiden inne for Hitler til å gi Quisling mer makt.
Den 1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til ministerpresident – og ble landets fører.
Han var likevel fremdeles underlagt Terboven, som sto direkte under Hitler.
Quisling fikk danne en ren NS-regjering, og det ble satt fart i nazifiseringsfremstøtene.
Med okkupasjonsregimet i ryggen gikk NS inn for å endre hele samfunnet i en nasjonalsosialistisk revolusjon. Alt det gamle skulle fjernes, og landet skulle «nyordnes».
Rettsstaten var satt til side, og motstandere av regimet ble forfulgt og arrestert.
Ulike yrkesgrupper ble tvunget til å melde seg inn i nazistiske yrkesorganisasjoner.
Barn og ungdom skulle formes i den nasjonalsosialistiske ideologi.
Pressen ble sensurert, og kun NS-medlemmer fikk beholde radioene sine.
De ulike delene av kulturlivet skulle nazifiseres, og det som gikk imot den nasjonalsosialistiske ånd, ble forbudt.
Gjennom propaganda og sensur skulle folket formes med de rette holdninger.
Nordmenn skulle påvirkes og påtvinges den nye samfunnsorden – ovenfra og ned.
Det vokste frem en sterk motstand i befolkningen, og den vokste seg sterkere og sterkere for hvert fremstøt som ble gjennomført av Quisling og NS. Ulike sektorer av samfunnet aksjonerte for å boikotte nazifiseringen.
Tyskerne ønsket ikke at motstanden skulle vokse seg for stor; det tjente ikke deres militære interesser. Derfor ble noen av fremstøtene holdt tilbake av Terboven.
Okkupasjonsregimet hadde undervurdert folks grunnleggende demokratiske innstilling. På grunn av folkets mentale motstand mislyktes den nazistiske nyordningen av landet.
