Okkupasjonen medførte en utfordrende balansegang for norske selskaper og investorer.
Man skulle «holde hjulene i gang», men okkupasjonen bidro også til økt aktivitet og økonomiske fristelser. Hvordan man veiet hensynet til norske interesser, egen profitt og frykt for nazistene, ble avgjørende for valgene man tok.
Umiddelbart etter okkupasjonen gikk Tyskland inn for å gjøre Norge til storprodusent av lettmetall som skulle benyttes til å produsere tyske krigsfly. Norsk Hydro, som lenge hadde ønsket å starte aluminuimsproduksjon, inngikk et samarbeid med nazistene.
Sammen med tyske IG Farben og Nordag AG (den tyske stat) dannet Hydro selskapet Nordisk Lettmetall A/S. For å skaffe kapital foretok Hydro en aksjeutvidelse. Investorgruppen Oslo-konsortiet kjøpte seg inn i selskapet, og muliggjorde dermed Hydros lettmetallsatsning. De tidligere franske majoritetseierne ble skjøvet ut.
Sentrale i Oslo-konsortiet var Axel Aubert, Bjarne Eriksen og Thomas Fearnley, mens Orkla Grube AS var den største aksjonæren. Blant andre medlemmer var Johan H. Andresen, Fritz Treschow, Jens P. Heyerdahl, Christopher Kielland, Storebrand, A.F. Klaveness & Co, Klaveness Dampskibs AS, Fred Olsen & Co, Fearnley & Eger og Norsk Sprængstoffindustri. Stockholms Enskilda Bank og svenske Markus Wallenberg var også sentrale.
Etter krigen ble ingen i Norsk Hydro dømt for økonomisk kollaborasjon. De tyske eierandelene ble overtatt av den norske staten, og selskapet ble sentralt i gjenoppbyggingen av Norge.
Oslo-konsortiet fikk beholde aksjene, som de solgte med stor gevinst på 70-tallet.
Jeg har forsøkt å få frem det marerittaktige mange må ha følt, men også de store fristelsene som samarbeidet med Nazi-Tyskland åpnet opp for. Nazistene åpnet opp en dør mot både rikdom og avgrunner. En av de mørkeste kapitlene i norsk historie er skjebnen til de mange tvangsarbeiderne og krigsfangene som ble sendt til Norge mellom 1941 og 1945. Norsk Hydro var involvert i bruk av krigsfanger på sine anlegg.
