Den 22. juni 1941 gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Et år senere kjempet den 24 år gamle sersjanten Oleksandr Chalich fra Ukraina mot tyskerne på østfronten. På slagmarken i Hviterussland ble han omringet og tatt til fange. Han klarte å rømme, men noen måneder senere havnet han igjen i tysk fangenskap. Da han flyktet, hadde han tatt ny identitet; derfor ble han registrert som tvangsarbeider og ikke krigsfange.
Samtidig var Hitler i ferd med å omgjøre Norge til «Festung Norwegen». Ved en voldsom utbygging av festningsverk, veier, jernbane, kaianlegg og flyplasser skulle den tyske krigsmakten styrkes for å sikres mot angrep fra de allierte.
Det ble også satt i gang en omfattende utbygging av lettmetallindustrien, som skulle forsyne den tyske krigsindustrien med aluminium til tusenvis av krigsfly – noe Hitler anså som avgjørende for å vinne krigen. Norsk Hydro og Sigurd Kloumanns selskap Norsk Aluminium Company (NACO) samarbeidet med Tyskland for å utvikle aluminiumsindustrien i Norge.
For å dekke det enorme behovet for arbeidskraft som utbyggingen skapte i Norge, ble det besluttet å ta i bruk krigsfanger og sivile tvangsarbeidere. Rundt 130.000 mennesker, de fleste fra Sovjetunionen, ble sendt til Norge for å utføre tvangsarbeid for okkupasjonsmakten – blant disse var Oleksandr. I april 1943 kom han til Årdal, der byggingen av et stort aluminiumsverk var satt i gang. Oleksandr og 1.500 andre østeuropeiske tvangsarbeidere og krigsfanger skulle være med å bygge fabrikken.
For nazistene var de slaviske folkene «mindreverdige raser», som skulle utnyttes maksimalt som «arbeidsdyr». De bodde i fangeleirer under elendige forhold, i kalde brakker, med lite og dårlig mat. Flere av fangene omkom under oppholdet. De var omgitt av piggtråd, og bevæpnede vakter i vakttårn passet på at ingen flyktet.
Eter å ha vært i Årdal en måned, besluttet Oleksandr å rømme. Sammen med to andre fanger flyktet han til fjells. Det var kaldt og mørkt, men et ektepar ga dem husly. Dagen etter banket tyske soldater på døren. De ble tatt og sendt tilbake til Årdal. Der ventet harde represalier og fengselsopphold, før de igjen ble satt til å arbeide på aluminiumsanlegget. De fikk klar beskjed om at dersom de forsøkte å flykte igjen, ville de bli skutt.
Oleksandr var derimot fast bestemt på å komme seg vekk fra de umenneskelige forholdene og hjem til Ukraina. Han rømte igjen. På fjellgården Fuglesteg i Skjolden fikk han mat og husly. Deretter fortsatte han over fjellet. En lengre periode bodde han sammen med reingjetere, før han igjen gikk videre.
Våren 1945 hadde han kommet til Østlandet. En av de første dagene i mai ble han oppdaget av tyske SS-soldater i Nittedal. Han la på sprang, men ble skutt i magen. Siden tyskerne trodde han kunne sitte inne med viktig informasjon, ble han brakt til sykehus. Der ble han operert, før han ble utsatt for mishandling under harde avhør. Noen dager senere kom en av legene ved sykehuset og fortalte ham at krigen var over.
Da Oleksandr igjen var på vei hjem til Ukraina og krysset grensen til Sovjetunionen, ble han arrestert, slik mange sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere ble da de vendte hjem etter tysk fangenskap. Han ble først brakt til et fryktet fengsel i Moskva, deretter til Kiev. I en 15-minutters rettssak ble han dømt til fem års straffarbeid i en Gulag-leir som spion. Igjen måtte han utføre slavearbeid, blant annet i en gruve og som tømmerhogger. Først da de fem årene hadde gått, var han fri.
Aluminiumsverket i Årdal kom aldri i gang med produksjon for den tyske krigsindustrien, men i 1948 var anlegget i drift. I 1998 fikk Oleksandrs sønn Sergey jobb på aluminiumsverket, over 50 år etter at faren var med å bygge anlegget.
Mange av møtene med tidsvitnene har vært en kamp mot tiden, og noen har falt fra under arbeidet med Roseslottet. Noen få dager før vi skulle reise til Ukraina for å treffe Oleksandr Chalich, døde han.
