En kvinne i Ulven fangeleir.
Rundt 40.000 nordmenn ble fengslet under krigen. De fleste var politiske fanger som hadde vist motstand mot regimet. Få av dem fikk saken sin opp for en domstol.
De arresterte kunne bli sittende innesperret på ubestemt tid, eller de kunne bli henrettet.
Okkupasjonsregimet benyttet de vanlige norske fengslene, men de opprettet i tillegg egne fangeleire for å få plass til alle som ble arrestert.
Grini i Bærum var den største leiren. Der oppholdt det seg nesten 20.000 fanger i løpet av krigen, i kortere eller lengre tid. Av disse var 2.000 kvinner. Leiren var omgitt av elektriske piggtrådgjerder og vakttårn. Da det ikke var mer plass i hovedbygningen, ble leiren utvidet med over 30 brakker. Alle fangene ble satt til arbeid av ulikt slag. De fikk forholdsvis god behandling, men noen ble utsatt for straffeeksersis og mishandling. Noen ble også henrettet eller sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland.
På Grini satt det fanger fra alle kanter av landet, men det ble opprettet fengsler og interneringsleire over hele landet, blant annet Arkivet i Kristiansand, Falstad utenfor Trondheim, Ulven i Bergen og Sydspissen i Tromsø.
I fengselet på Akershus Festning i Oslo satt mange av dem som var arrestert for de mest alvorlige forbrytelsene mot regimet. Dersom man ble sendt dit, kunne man ikke forvente å overleve. De fleste fangene satt enten og ventet på fullbyrdelse av dødsstraff, eller de skulle sendes videre til konsentrasjonsleire i Tyskland.
Nærmere 9.000 nordmenn ble sendt til fengsler og konsentrasjonsleire i Tyskland og Polen. Sachsenhausen, utenfor Berlin, var konsentrasjonsleiren hvor det befant seg flest nordmenn, omkring 2500.
Generelt var fangenskap verre i Tyskland enn i Norge. Fangene ble satt til hardt arbeid, hadde lite mat og kunne bli behandlet brutalt av SS-vaktene i leirene.
Flere av dem som havnet i tyske konsentrasjonsleirer, mistet livet. Spesielt hardt gikk det utover de rundt tusen fangene som ble sendt som Nacht und Nebel-fanger. NN-fangene skulle ikke overleve oppholdet i konsentrasjonsleiren. De pårørende fikk heller ikke vite hva som hadde skjedd med dem; de skulle forsvinne «i natt og tåke».
Nordmennene kunne likevel oppleve en viss favorisering, siden nazistene så på dem som germanske og mer rasemessig verdifulle enn fanger av andre etnisiteter.
Blant de norske jødene som ble deportert, mistet nesten alle livet. De fleste ble sendt til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau.
Nærmere 1.500 nordmenn døde i konsentrasjonsleire i de tyskkontrollerte områdene, inkludert de norske jødene.
