Motstandskvinne, vokst opp i Larvik
Da krigen kom til Norge, var Noni Bonnevie Segelcke 19 år gammel. Hun hadde nylig avlagt eksamen ved Sandefjord Handelsgymnas og flyttet til Oslo for å arbeide. Like etter okkupasjonen kom hun med i motstandskampen. Helt frem til januar 1945 var hun aktiv, blant annet som kurér. Da ble nettverket hun var en del av, rullet opp, og hun måtte rømme til fjells.
Når Noni senere har blitt spurt om hvorfor hun ble med i motstandskampen, har svaret alltid vært: «Det var en ære å bli spurt.»
Mange i Nonis familie engasjerte seg i motstandsarbeid, blant andre hennes to fettere, brødrene Jan og Kjell Segelcke Koren.
Jan var student ved Vinterlandbruksskolen i Oslo, mens Kjell var gymnasiast. Sammen med flere av studentene som hadde unngått arrestasjon i november 1943, da Terboven beordret stengning av Universitetet i Oslo og arrestasjon av studentene, gikk de i dekning og sluttet seg til Milorg.
I mai 1944 var de i en treningsleir på Holtefjell i Buskerud. Etter å ha blitt angitt av en nordmann, ble Jan og Kjell, samt syv andre studenter i gruppen deres, arrestert. Deretter ble de sendt til Grini fangeleir.
For Terboven var studentene i Milorg farlige; i tillegg til å bli stemplet som sabotører, ble de ansett som åndelige inspiratorer for motstand. Alle de ni unge mennene ble dømt til døden.
Den 4. juli 1944 ble 23 år gamle Jan henrettet på Trandum sammen med Tomas Trægde, Ovin Bronsta, Alf Lande, Cay Kristiansen, Per Lindaas og Olav Wetterstad. Jan hadde tatt på seg all skyld og holdt en forsvarstale for Kjell, i håp om at hans tre år yngre bror skulle redde livet – men neste natt, den 5. juli, ble Kjell hentet på cellen sin. Han ble ført til retterstedet på Grini, der han ble henrettet sammen med den siste av studentene, Aage Hedenstad.
Nonis far, Lorentz Henrik, en uttalt jøssing, ble arrestert som gissel da hans bror Wilhelm måtte flykte til Sverige. Da hans nevøer ble sendt i døden sommeren 1944, hadde han bare sittet et halvt år i fangenskap på Grini.
Professor og teolog Ole Hallesby, som satt to år i fangenskap på Grini, ble etter krigen spurt om hva som var det mest gripende øyeblikket de opplevde i løpet av fangenskapet på Grini. Han svarte: «Det var den kveld da ni unge studenter, som visste at de skulle henrettes, sto i fengselsvinduene, mens Grini-fangene sto utenfor i ærbødig og grepet taushet.»
Den kvelden ble Jan og fem av hans medfanger kjørt til retterstedet på Trandum.
Noen år etter Krigen engasjerte Noni seg i Oxfordbevegelsen og reiste og bodde mye i utlandet. Blant annet var formålet å skape dialog mellom Tyskland og de tidligere allierte landene. Som pensjonist flyttet hun tilbake til barndomsbyen Larvik.
