«Hulerboer», Finnmark
Lillian og hennes to søstre, Elin og Kari, vokste opp i Dønnesfjord på Sørøya utenfor Hammerfest. Da ordren om tvangsevakuering kom i slutten av oktober 1944, gikk 14 år gamle Lillian og familien i dekning. De gjemte seg under noen planker som ble tettet med torv. Der holdt de til i fem måneder, mens tyskerne patruljerte i sjøen utenfor, på konstant jakt etter alle som hadde stukket seg unna.
Den 15. februar 1945 kom en redningsoperasjon bestående av fire britiske destroyere, som var del av en konvoi på vei til Murmansk.
De skulle bringe de gjenværende «huleboerne» på Sørøya og Seiland i sikkerhet.
Lillian og familien gikk om bord i destroyeren Zest, som først skulle føre dem til Murmansk. Deretter skulle de fraktes videre med et lasteskip til Skottland.
Den unge marinegasten Eric Lyon fra Newcastle passet på Lillian og søstrene under overfarten. Lillian ville vise Eric sin takknemlighet og ga ham en strikkelue hun hadde laget mens hun lå i dekning under plankene.
53 år etter krigen møttes Lillian og Eric igjen, og lua ble utstilt på Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.
502 mennesker fra Sørøya og Seiland ble først fraktet til Murmansk med de fire britiske destroyerne. Deretter skulle 26 ulike lasteskip bringe dem i sikkerhet i Skottland. For noen av dem ble ferden dramatisk. De ble rammet av orkan, ble bombardert av tyske fly, og to av lasteskipene ble torpedert. Flyktningene ble reddet, men flere fra besetningen om bord på det ene lasteskipet mistet livet.
Lillian og familien kom seg i sikkerhet i Skottland. Etter krigen flyttet de tilbake til hjemplassen i Finnmark.
