«Norges mest torturerte mann.»
Lauritz Sand var født i Trondheim i 1879. Etter studier ved en teknisk skole i Stockholm og et forsøk på å etablere seg som kunstner, valgte han en militær karriere.
Fra 1900 oppholdt Sand seg i Nederlandsk Ostindia (dagens Indonesia), der han utdannet seg til offiser og ble en del av generalstaben i den nederlandsk-indiske armé. I 1906 oppga han offisersyrket og ble plantasjeeier.
I 1938, 59 år gammel, kom Sand tilbake til Norge. Det var i utgangspunktet ment å være et midlertidig opphold, men da krigen brøt ut, bestemte han seg for å bli værende. Sand ble en av pionerene i utviklingen av motstandsbevegelsen. Han var med å organisere etterretningstjenesten XU, og dette ble hans hovedområde. Det innebar blant annet kartlegging av tyske militære installasjoner og tyske skip. Deretter ble opplysningene sendt til Sverige og til de allierte i Storbritannia.
Etter hvert kom Gestapo på sporet av ham, og de begynte å følge hans bevegelser. Da Sand kom hjem om kvelden den 25. september 1941, ble han møtt av tysk politi. Han ble arrestert og brakt til Victoria Terrasse. Før avhørene startet, hadde han tatt en avgjørelse som han alltid ville holde
fast ved: Han ville benekte alt, uansett hva han ble utsatt for. Allerede den første natten på Victoria Terrasse ble han sterkt mishandlet, blant annet av Gestapo-sjef Sigfried Fehmer.
Sand satt i fangenskap resten av krigen, det meste av tiden i Grini fangeleir. Gjentatte ganger ble han utsatt for grov tortur. Under mishandlingen fikk han alvorlige skader; nesten hvert ben i kroppen ble brukket. Bevisstløs ble han brakt til krigslasarettet, der han ble liggende uten å få behandling. Flere ganger i løpet av fangenskapet, var han døden nær.
Gjennom alle de brutale avhørene holdt han tett. Med sin motstandskraft ble han et symbol for de andre fangene og bidro dermed til å holde moralen oppe.
Han fikk kallenavnet «Norges mest torturerte mann.»
Da frigjøringen kom, var Sand sengeliggende. Kong Haakon besøkte ham på sykehuset i november 1945. Han ble da tildelt ridderkorset av St. Olavs Orden for «oppofrende virke under krigen». Kongen og Sand forble siden venner.
I februar 1946 ble også Fehmer ført til sykehuset, der han ble konfrontert med sitt offer. Denne gangen var det Sand som avhørte ham, fra sykesengen. Fehmer ble senere dømt til døden og henrettet, blant annet for å ha utført grov tortur, i noen tilfeller med døden til følge.
Etter krigen kjempet Sand for de krigsinvalides rettigheter. Han ble aldri helt frisk og døde i 1956.
Med kongen og kronprinsen til stede ble en byste av ham avduket ved Grini i 1952. Den har inskripsjonen «Nei». Med sin konsekvente holdning, ble Sand et av de fremste symbolene på den norske motstandskraften og kampen for friheten.
