Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941. Målet var militær og ideologisk seier over kommunismen. Krigen i øst var også en rasekrig der de slaviske og andre folkeslag ble ansett som mindreverdige og kunne utnyttes og tilintetgjøres.
5,7 millioner sovjetiske krigsfanger havnet i tysk fangenskap, av disse døde rundt 3,3 millioner.
Hitler fryktet at en alliert invasjon ville komme via Norge og startet en omfattende utbygging av forsvarsverk, flyplasser, veier og jernbane. Dette skapte stor mangel på arbeidskraft. Øverstkommanderende i Norge, general Falkenhorst, beordret derfor at sivile tvangsarbeidere og krigsfanger skulle sendes til Norge. Av de 130.000 som ble sendt til landet, var rundt 100.000 sovjetiske krigsfanger. Det ble opprettet nærmere 500 fangeleirer over hele landet og 2/3 av fangene ble plassert i Nord-Norge.
Fangene levde under elendige forhold, i en tilværelse preget av umenneskelig slit, sult, sykdom, kulde, fornedrelse, mishandling og død. De ble stuet sammen i skrøpelige og iskalde brakker, fikk minimale matrasjoner, var ikke kledd for den norske vinteren, og deres arbeidskraft skulle utnyttes maksimalt. Rundt 17.000 av dem døde.
Fangene var blant andre russere, ukrainere, kaukasiere, hviterussere, polakker, serbere, georgiere, tatarer, asiatiske folk og andre – som ifølge nasjonalsosialismen tilhørte mindreverdige raser. De var ikke vanlige mennesker, men arbeidsdyr. De var ikke individer, men en grå masse uten personligheter og uten menneskeverd. Slik ble de avhumanisert. Det ble skapt en fysisk og åndelig distanse til fangene, som medførte en aksept for deres lidelser og død.
Krigsfangene og tvangsarbeiderne ble satt til å bygge ut «Festung Norwegen» og krigsviktig industri. De var med på utbygging av flyplasser, ferdigstillelsen av Sørlandsbanen, store deler av arbeidet med Nordlandsbanen og utbyggingen av Riksvei 50 (E6) mellom de tre nordligste fylkene.
Etter krigen kunne Norge overta en oppgradert og modernisert infrastruktur, i stor grad bygget av tvangsarbeidere og krigsfanger.
Under den kalde krigen fryktet norske myndigheter at sovjetiske borgere som kom til Norge for å besøke krigsfangenes graver, kunne være spioner. For å lettere kunne holde oppsyn med de besøkende, ble det i 1951 besluttet å flytte alle levningene fra de ulike plassene de var gravlagt, til et felles gravsted på Tjøtta i Nordland. Flyttingen ble kalt Operasjon Asfalt.
Den kalde krigen og flyttingen av gravene fra lokalsamfunnene bidro til at historien om krigsfangene og tvangsarbeiderne forsvant fra manges erindring og ble lite omtalt.
I maleriet ønsker jeg å trekke menneskene ut av massen og vise dem som individer og enkeltskjebner. Personene i maleriet er inspirert av virkelige krigsfanger som ble fotografert under sine fangeopphold i Norge.
