Industrimannen Sigurd Kloumann besøker Messerschmitt-fabrikken i Tyskland.
I begynnelsen av okkupasjonen var den offisielle holdningen at man måtte «holde hjulene i gang». Norge ble avskåret fra andre handelspartnere enn Tyskland og de tyskokkuperte områdene. Dette tvang frem et nødvendig samarbeid for å sikre forsyninger, arbeidsplasser og opprettholde en viss normalitet.
Men okkupasjonen åpnet også opp for dem som så en mulighet til å tjene på tyskernes krig.
Tyskland trengte store mengder aluminium til å produsere krigsfly. Dette var av avgjørende betydning for å kunne vinne krigen. Raskt etter okkupasjonen hadde Tyskland på plass en avtale om kjøp av all norskprodusert aluminium. Det ble også planlagt en voldsom utbygging av norsk lettmetallindustri. I Norge finnes den viktige vannkraften som den kraftkrevende industrien trenger.
Industrimannen Sigurd Kloumann hadde bygget opp og kontrollerte Norsk Aluminium Company (NACO). Han satt på kompetansen tyskerne trengte, og han inngikk et lukrativt og tett samarbeid med okkupasjonsmakten. Han ga viktig informasjon til tyskerne, slik at de kunne utvikle sitt norske lettmetallprosjekt. Han ga også en pengegave til NS.
Samtidig så Norsk Hydro en mulighet til å komme inn på aluminiumsmarkedet, noe de lenge hadde ønsket. De ga også en større pengegave til NS.
Sammen med sin tyske samarbeidspartner IG Farben og tyske Nordag opprettet de selskapet Nordisk Lettmetall og startet utbyggingen av flere fabrikker. Den store utbyggingen skulle gjøre Norge til hovedleverandøren til den tyske flyindustrien.
På de store aluminiumsanleggene ble det tatt i bruk tvangsarbeidere.
Etter hvert ble det vanskelig å få importert nødvendige råvarer, og i 1943 bombet amerikanerne Hydros fabrikkanlegg på Herøya. Hydro rakk aldri å komme i gang med produksjonen for den tyske krigsindustrien.
Investorgruppen Oslo-konsortiet, som besto av selskaper som Orkla og Storebrand, samt fremtrendende norske industri- og næringslivsledere, støttet opp om Hydros samarbeid med Tyskland, og kjøpte seg inn i Hydro i 1941. De fikk beholde aksjene sine etter krigen og tjente meget godt på sin krigsinvestering.
Da tyskernes krigslykke snudde i 1943, snudde samtidig flere fra kollaborasjon til motstand. Kloumann og Hydros generaldirektør Bjarne Eriksen begynte å samarbeide med de allierte, og de støttet hjemmefronten. Dette gjorde det vanskeligere å få dem dømt for økonomisk landssvik etter krigen.
I landssvikoppgjøret ble Kloumann, NACO og Norsk Hydro etterforsket. Ingen av dem ble dømt. Saken mot Kloumann pågikk i seks år, men ble henlagt.
Kloumanns stilling som en stor industriutbygger ble i stor grad glemt, grunnet hans samarbeid med tyskerne under krigen.
På 30-tallet kjøpte Kloumann Grav gård i Bærum, hvor han bodde frem til han døde i 1953. Vår familie flyttet 18 år senere inn i den eldste delen på Grav gård, da Steinerskolen overtok gården i 1971. På Grav gård vokste søskenflokken opp med historier om den «mystiske» Sigurd Kloumann. Min tvillingbror Aune og jeg hadde vår første skoledag i stjernesalen i hovedbygget på gården – Kloumanns storstue.
I virkeligheten ble ikke flyene bygget slik de fremstilles i maleriet; de ble bygget på gulvet. Jeg har likevel valgt å male scenen slik, i en enorm industrihall, for å understreke det uendelige og utopiske vanviddet i den nazistiske ideologien. Man ser vitenskapsmenn og de militære i samarbeid om å produsere verdens mest moderne og slagkraftige flyflåte. Sammen med industrimannen Sigurd Kloumann står de på et gulv med farge som av blod.
