Leder av Milorg
Jens Christian Hauge var utdannet jurist og tok embetseksamen 22 år gammel i 1937. Ved starten av okkupasjonen jobbet han ved Oslo Politis Priskontor. I tillegg foreleste han for jusstudenter ved Universitetet i Oslo. Hauge ble arrestert for å ha drevet med nazifiendtlig agitasjon da han hadde harselert med NS under sine forelesninger. Det førte til et par måneders opphold i fengsel.
Fengselsoppholdet vekket et ønske i Hauge om å engasjere seg i militær motstand. Sammen med kameraten Helge Sivertsen kontaktet han Knut Møyen, som de kjente fra studenttilværelsen. Møyen var da, uten at de visste det, leder for det nystartede Milorg, som hadde opprettet kampgrupper i Sør-Norge. Hauge fikk full opplæring og ble Møyens «skygge». Det vil si at han skulle overta dersom noe skulle skje Møyen. Da sistnevnte måtte flykte til Sverige sommeren 1942, ble Hauge først leder for Milorg på Østlandet før han i januar 1943 ble sjef for Milorgs sentralledelse.
I november 1941 hadde Milorg blitt anerkjent av regjeringen i London som en del av det norske forsvaret. Samtidig som Milorg ble bygget opp som en militær motstandsorganisasjon i Norge, var den norske gruppen Kompani Linge, bygget opp i Storbritannia, under kommando av britiske Special Operations Executive (SOE), senere også Forsvarets Overkommando (FO). Gruppen aksjonerte bak fiendens linjer i Norge. Det var i begynnelsen et anstrengt forhold mellom SOE og Milorg. Hauge bidro til at Milorg ble fullstendig underlagt Londonregjeringen og FO og at Milorg og SOE/FO utviklet et tett samarbeid i motstandskampen.
Inntil det siste krigsåret var det Kompani Linge som skulle utføre sabotasjeaksjoner i Norge, da man fryktet represalier mot befolkningen dersom aksjoner ble utført av Hjemmestyrkene. Linge-karene bidro også i oppbyggingen av Milorgs grupper og ga dem militær trening og utstyr. Milorg skulle være i beredskap og først bistå ved frigjøringen av Norge.
Fra høsten 1944 var Hauge Milorgs representant i Hjemmefrontens Ledelse. Uenigheten som hadde vært mellom den sivile og militære motstandsledelsen i en tidligere fase, var nå overvunnet.
Det siste året av krigen ble den militære motstanden styrket, og våren 1944 fikk Milorg klarsignal fra den allierte militærledelsen til å utføre sabotasjeaksjoner. Gjennom store aksjoner mot slutten av krigen viste Hjemmestyrkene sin militære slagkraft for okkupasjonsmakten.
Da krigen var over, besto de av ca. 40.000 mann. De fleste kom aldri i kamp.
Hauge ble etter krigen sentral i utformingen av det nye, sosialdemokratiske Norge, i samarbeid med Einar Gerhardsen og Haakon Lie.
Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet, og han ble forsvarsminister i Gerhardsen-regjeringen etter stortingsvalget i 1945. Hauge bidro til en modernisering av forsvaret, med sterkere politisk styring. I 1949 var han sentral i beslutningsprosessen frem mot Norges tilslutning til NATO.
Som forsvarsminister var Hauge også ansvarlig for Operasjon asfalt, der gravene til de sovjetiske krigsfangene ble flyttet til en felles kirkegård på Tjøtta i Nordland.
Hauge var også justisminister i en kortere periode i 1955.
I resten av sin yrkeskarriere var han høyesterettsadvokat med privat praksis. Han hadde mange viktige styreverv og var sentral i utviklingen av nasjonalt betydningsfulle selskaper, som blant annet Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg Våpenfabrikk, SAS og Statoil.
Hauge var også engasjert i kulturpolitikk. Han var styreformann for Nationaltheatret i mange år, og han var medstifter av organisasjonen Fritt Ord i 1974.
Hauge fikk i 1995 Norges høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull.
