Ingeborg Refling Hagen

Ingeborg Refling Hagen ble født i 1895 på gården Fredheim i Hedmark. Da hun var 13 år gammel, døde faren. Hjemmet måtte selges på auksjon, og Ingeborg måtte reise til Storbritannia for å arbeide som barnepike.

Etter at hun var kommet tilbake til Norge noen år senere, flyttet hun til hovedstaden, der hun fikk jobb i en melkebutikk på Simensbråten. Der kom hun i kontakt med kunstmaleren Birgit Abrahamsen, og gjennom henne ble Ingeborg del av en krets av kunstnere og intellektuelle. Ingeborg ble den drivende kraften i det som etter hvert ble kalt Ekebergkolonien. I 1920 utga hun sin første novellesamling, Naar elv skifter leie. Utover 20- og 30-tallet hadde hun en stor produksjon av noveller, romaner og lyrikk.

Ingeborg ble tidlig opptatt av kampen mot fascismen og nazismen som vokste frem i Europa. Utover 30-tallet ble hennes engasjement stadig sterkere, der hun gjennom litteratur, kunst og teater advarte mot den totalitære faren. Hun ville bygge opp folks mentale motstand, i kamp for friheten.

Da Norge ble okkupert, engasjerte Ingeborg seg raskt i motstandsarbeidet. Hun redigerte den illegale avisen Jøssingposten, og hun hjalp også mennesker som måtte flykte. For nazistene, som hadde merket seg hennes årelange engasjement mot totalitære krefter, var hun en trussel. Etter hvert ble også Gestapo oppmerksom på hennes illegale arbeid. I desember 1941 ble hun arrestert. Hun ble forhørt og utsatt for grov tortur. I to og et halvt år var hun i fangenskap, blant annet på Grini. I sine memoarer har hun fortalt om hvordan hun, i et forsøk på å overleve fangenskapet, uten å røpe andre under tortur, spilte sinnssyk og påførte seg selv difteri. Under streng bevoktning var hun i lange perioder innlagt ved Ullevål sykehus. Der fortsatte hun sitt engasjement i skjul, ved å undervise sykepleierne i verdenslitteraturen.

Da Ingeborg ble løslatt sommeren 1944, ble hun omtalt som et menneskevrak. Tyskerne trodde at hun både var sinnssyk og døden nær. Hun ble brakt til familiegården Fredheim som igjen var i familiens eie. Der begynte den sterkt svekkede Ingeborg å trene seg opp igjen i skjul, mens huset ble bevoktet av tyske soldater.

I fangenskapet hadde Ingeborg lovet seg selv at dersom hun overlevde, ville hun fortsette sitt arbeid for å ruste opp den mentale motstanden mot totalitære krefter. Hun mente at det ikke nyttet kun med militært vern, men at et mentalt vern var minst like viktig. I tiårene etter krigen jobbet hun for å spre kunnskap om europeisk kulturarv, med hovedfokus på litteraturen og tenkerne – fra Bibelen, antikken, opplysningstiden og frem til vår tid – for å hindre at nazistiske og fascistiske tendenser skulle få utvikle seg igjen. Blant norske forfattere trakk hun spesielt frem Henrik Wergeland og Hans E. Kinck som en motvekt mot nazismen.

Til Fredheim kom unge mennesker for å studere; flere av dem bodde i perioder på gården. Sirkelen rundt henne ble kalt «Suttung-bevegelsen». I tillegg til studier og høytlesning var teaterforestillingene sentrale. Hennes humanistiske og kulturelle åndskamp fortsatte frem til hun døde i 1989, 94 år gammel.