Herman Kahan og hans far Leopold ble satt til slavearbeid i konsentrasjonsleiren Wolfsberg. Herman har fortalt hvordan fangene alltid skulle telles, både før de marsjerte ut på arbeid og etter at de kom frem til arbeidsstedet. Det samme ble gjentatt da de skulle tilbake til leiren. Antallet måtte alltid stemme.
Hvis noen var for syke til å gå den lange marsjen til arbeid, betydde det døden.
I en periode var Hermans far svært syk. Han var for svak til å marsjere ut og arbeide. For å redde ham presset Herman og vennen David ham mellom seg mens de gikk, slik at han kunne «henge» mellom dem, mens han dinglet med bena i samme takt som de marsjerende fangene.
De gjemte ham mens de arbeidet, deretter gjentok de den samme marsjen tilbake.
Slik hindret Herman at faren ble drept i Wolfsberg.
