Unngikk deportasjon til Auschwitz-Birkenau
Tidlig om morgenen den 26. november 1942 ringte det på døren hjemme hos 12 år gamle Gerd Golombek (f. Philipson) og hennes familie i Markveien i Oslo. Da moren Maja åpnet, sto en mann fra Statspolitiet og en fra Hirden utenfor. De fikk beskjed om at de var arrestert. De ble bedt om å pakke noen klær og litt mat. Deretter skulle en drosje komme og hente dem.
Mens de ventet på å bli hentet, passet Hird-mannen på at de ikke flyktet. Moren pakket. Hun ba Gerd om å rive i stykker alle bilder i et gammelt fotoalbum og kaste dem i vedovnen. Hun ville ikke at tyskerne skulle se bildene av familien og deres venner og slektninger. En tid senere kom mannen fra Statspolitiet tilbake, og de ble ført ned til den ventende drosjen.
Utenfor sto en stor alvorstynget folkemengde. Bak alle menneskene på den andre siden av gaten fikk Gerd øye på sin far, Jacob. Han hadde gått i dekning en måned i forveien, da alle de jødiske mennene ble arrestert. Nå hadde han hørt rykter om at kvinner og barn skulle arresteres, og han hadde skyndet seg hjem så raskt han kunne. Men det var allerede for sent.
Da Gerd så faren, gikk alvoret opp for henne, og hun forsto at hun ikke måtte røpe ham. Sammen med moren, broren Charles, som var fjorten år gammel, og tanten Tora, gikk hun inn i drosjen.
Da de kom frem til havnen og så skipet, forsto de at de skulle deporteres. Tanten utbrøt på jiddisk at hun la sitt liv i Guds hender. Moren klemte barna og gjentok: «Jetzt sind wir in Gotts Hend.» I det Gerd skulle åpne døren og gå ut, kom en tysk soldat mot dem og ropte: «Zurück!» («Tilbake!»). Landgangen til Donau var tatt inn – de hadde kommet for sent til båten. Drosjen snudde og kjørte dem tilbake til leiligheten i Markveien.
I leiligheten ble de gjenforent med faren. Deretter gikk de raskt i dekning. De var fortsatt i stor fare. De oppholdt seg i ulike dekkleiligheter hos mennesker som skjulte dem med fare for egne liv. Etter noen dager dro de til et gartneri ved Carl Berners plass. Det var en sentral for gruppen «Carl Fredriksens Transport», som organiserte flukt til Sverige.
De ble tatt om bord i en lastebil og skjult under en presenning. Da de nærmet seg grensen, måtte de hoppe av og gå den siste strekningen til fots. De gikk i en lang rekke bak en grenselos, gjennom skogen. Det var kaldt, og det knaket i bakken mens de gikk, men Gerd forsto at de flyktet for livet. Da de nådde en rydning i skogen, krysset de grensen til Sverige. I det øyeblikket forsvant all redsel hun hadde følt.
Da freden kom, reiste Gerd og familien tilbake til Norge. I leiligheten deres hadde det bodd nazister, men de kunne flytte tilbake. Den lille familien hadde overlevd, men Gerd hadde mistet nesten hele sin familie i Trondheim, familien Philipson, som hadde blitt deportert.
