Evian-konferansen I og II

Etter Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933, begynte en systematisk forfølgelse av jødene. Nazistene anså dem som «den ariske rasens» hovedfiende, og de fikk skylden for alt som var galt i samfunnet. Livet deres skulle gjøres så uutholdelig at de omtrent 600.000 jødene ble tvunget til å forlate landet.

I 1935 kom Nürnberglovene, som skulle beskytte «tysk blod og ære» og som fratok jødene deres fulle politiske rettigheter, blant annet stemmeretten. Det ble også forbudt for jøder å inngå ekteskap med «ariere».

Utover 30-tallet ble deres muligheter for å delta i samfunnet mer og mer begrenset. Jøder ble utelukket fra de fleste yrker, og bedrifter i jødisk eie ble beslaglagt. Barna fikk ikke gå i offentlig skole. Jødene mistet sin bevegelsesfrihet ved at det ble lagt begrensninger for hvor de kunne oppholde seg. Da forfølgelsen økte i styrke, begynte flere og flere jøder å flykte fra naziregimet. Ved inngangen til 1938 hadde rundt en fjerdedel forlatt landet, men det ble stadig vanskeligere å komme seg ut.

Da Tyskland annekterte Østerrike i mars 1938, ble også de rundt 185.000 østerrikske jødene innlemmet i Det tyske riket.

I juli 1938 tok den amerikanske president Roosevelt initiativ til Evian-konferansen, der representanter fra 32 land kom sammen for å finne en løsning på utfordringen med den store strømmen av jødiske flyktninger fra Tyskland og Østerrike. Konferansen endte med at ingen av landene ville ta imot et større antall (med unntak av Den dominikanske republikk). Antisemittiske holdninger bidro til motviljen mot å ta imot jødene. I tillegg fryktet man at en stor innvandring kunne føre til økonomiske og sosiale problemer. Norge var representert på konferansen, men ønsket ikke å ta imot flere enn de få man allerede slapp inn.

Nansenhjelp til statsløse bidro derimot til at antallet ble økt noe, slik at Norge hadde tatt imot 500 jødiske flyktninger før landet ble okkupert

Når landene som hadde kommet sammen i Evian ikke ville ta imot jødene, ble nazistenes politikk dreiet i en enda mer radikal retning. Alle de tyskkontrollerte områdene skulle gjøres «judenrein» (fritt for jøder). Når jødene ikke hadde noe sted å flykte, var man kommet nærmere «den endelige løsningen».