Johan Solberg

Motstandsmann og fange i konsentrasjonsleiren Stutthof

Allerede under felttoget kom 18 år gamle Johan Solberg fra Kolbu nært på kampene i Gausdal da han opplevde en skuddveksling med tyske soldater.

Sammen med noen skolekamerater engasjerte han seg etter hvert i motstandskampen og ble med i etterretningstjenesten. Johan bodde da på Raufoss og rapporterte til Storbritannia om tyskernes aktiviteter på ammunisjonsfabrikken på stedet.

Gruppen som Johan var del av, var organisert som en kjedeorganisasjon. De skulle ikke kjenne til noen andre enn den som var direkte foran eller bak i kommandolinjen. De var enige om at dersom noen ble arrestert, skulle de prøve å holde ut i 24 timer, slik at nestemann kunne komme seg i

sikkerhet. Den 11. mai 1944 fikk Johan beskjed om at han som sto bak ham, hadde blitt arrestert kvelden før.

Johan dro hjemom for å hente litt mat før han skulle flykte til Oslo på sykkel. Men før han rakk å komme unna, hadde Gestapo kommet for å arrestere ham. Han ble utsatt for harde avhør og satt i fangenskap både i Hamar Kretsfengsel og Grini fangeleir før han i august 1944 ble sendt videre til Danzig i Polen.

Johan ble plassert i konsentrasjonsleiren Stutthof. Det var brutale forhold i leiren, med et konstant nærvær av døden. Fangene fikk svært lite mat og ble satt til hardt arbeid. Johan måtte være med å bygge en ammunisjonsfabrikk.

Av de rundt 120.000 fangene som ble sendt til leiren i løpet av krigen, døde mellom 65.000–80.000.

I julen 1944 så Johan to unge russiske fanger bli hengt ved siden av juletreet i leiren. Omtrent på samme tid begynte fangene å høre kampene ved fronten. De sovjetiske styrkene nærmet seg.

Den 24. januar 1945 ble fangene bedt om å ta med seg ullteppet sitt, sine personlige eiendeler, og være klare til avmarsj neste morgen. Sammen med 1.300 andre avmagrede fanger fra sin brakke startet Johan på «dødsmarsjen». De gikk i bitende kulde, snøstorm og med svært lite mat. De som ikke orket å gå, ble skutt. De som var for svake til å grave seg ned i høyet om natten, frøs i hjel. Etter ti dager var det bare 650 som fortsatt var i live.

De fortsatte marsjen helt frem til 10. mars, da de ankom byen Schweslin. Morgenen etter hadde sovjetiske styrker inntatt byen. De var befridd.

Johan ble svært syk etter marsjen og måtte tilbringe tre måneder på sykehus. Først den 7. august 1945 kom han hjem til Kolbu, på sin fars 50-årsdag.