Den Hvite Rose

I 1942 skrev en gruppe studenter fra universitetet i München seks lengre pamfletter som de spredte i Tyskland og Østerrike.

De malte slagord som «Frihet» og «Ned med Hitler» på murvegger i München i håp om å rykke sine medborgere ut av en tilstand av frykt eller likegyldighet ved å minne dem om deres moralske ansvar overfor menneskeheten.

Gruppen ble kjent som «Den Hvite Rose». De var en ikke-voldelig motstandsgruppe, som i stedet for våpen, kjempet med ord mot nazi-regimet.

Sentrale i gruppen var professor Kurt Huber, samt seks av hans studenter; søsknene Hans og Sophie Scholl, Alexander Schmorell, Christoph Probst, Willi Graf og Traute Lafrenz.

I februar 1943 ble Hans og Sophie Scholl, samt Christoph Probst, arrestert for å ha spredt antikrigspamfletter og malt slagord på veggene. De ble dømt til døden for høyforræderi og henrettet ved giljotinering kun tre timer etter at dommen falt. Nazistene anså dem for en så stor trussel mot regimet, at de ble henrettet umiddelbart.

I en rettssak to måneder senere, ble også Kurt Huber, Alexander Schmorell og Willi Graf dømt til døden. Traute Lafrenz unnslapp dødsstraff ved at hun klarte å overliste nazistene. Hun ble dømt til ett års fengsel i den samme rettssaken.

I forbindelse med den siste rettssaken, ble medlemmene av «Den Hvite Rose» omtalt som en av regimets farligste fiender.

Deres aktiviteter ble kalt «det alvorligste angrep på Riket siden krigens utbrudd.»

Nazistene ønsket å skape et samfunn som både var rasemessig og ideologisk ensrettet, der mennesket var til for Staten og Føreren. Det hadde ikke verdi i seg selv, men kun som en del av et «arisk kollektiv».

Medlemmene av «Den Hvite Rose» viste oss hva mennesker kan oppnå når man tenker og handler som et individ med et moralsk ansvar og ikke gjemmer seg bak en flokk av lydige følgere. De oppfordret hver enkelt til å ta ansvar for de humanistiske verdiene – og dermed ta avstand fra enhver totalitær ideologi.

Derfor ble de en farlig trussel for nazistene.