Rundt 400 nordmenn ble henrettet under krigen – med eller uten dom.
Maleriet er inspirert av et fotografi fra en rettssak mot norske motstandsmenn.
Den 27. august 1942 satt de tiltalte i den fryktede rettssalen til SS-domstolen i Kristinelundveien 22 i Oslo. Terboven hadde tillatt NS-journalister å slippe til. Han ville vise frem de tiltalte som ynkelige og forbryterske, og befolkningen skulle avskrekkes ved å se hva som ventet dem som gjorde motstand mot regimet.
De tiltaltes rettssikkerhet var fraværende. Rettsforhandlingene foregikk på tysk. Den norske tolken i tysk SS-uniform tolket uriktig, og det ble umulig for de tiltalte å fremme sin sak. Hele prosessen fremsto som et teater.
Den unge SS-dommeren Winkler-Tiede avsa dommen. Reidar Kristoffersen, Carl Johan Jacobsen, Bjarne Hansen, Karl Fritjof Schei og Thorleif Leonard Andresen ble dømt til døden.
Thorleif Leonard Andresen tok sitt liv på Akershus, mens de fire andre ble skutt på Trandum 7. september 1942.
I desember 1940 trakk de norske høyesterettsdommerne seg fra sine embeter. De ville ikke arbeide for en stat hvor rettsstatens prinsipper var satt til side.
I de tyske domstolene som ble opprettet, ble man ikke dømt etter demokratisk vedtatte lover; domstolenes grunnlag var tyske lover og forordninger. De ble oppfattet både som brutale og fremmede av nordmenn. De tiltaltes rettssikkerhet ble heller ikke ivaretatt, da utfallet ofte var gitt på forhånd.
I begynnelsen av krigen ble sakene mot motstandsfolk ført for en militær domstol. Fra våren 1942 tok Terboven i bruk en ny domstol, SS- og politidomstol Nord, opprettet ved hjelp av Himmlers SS. Det gjorde at han ikke lenger var avhengig av Wehrmacht. SS-domstolen ga Terboven sterkere kontroll, og den ble brukt som et avskrekkende våpen mot dem som ble oppfattet som fiender av regimet. Dommene var vilkårlige og harde; flere ble dømt til døden.
Terboven og Sipos-sjef Fehlis bestemte hvilke saker som skulle fremmes for domstolsbehandling. Terboven avgjorde også søknader om benådning. Han kunne variere mellom å benåde fanger eller offentliggjøre dødsdommer for å avskrekke befolkningen – alt etter hva han ønsket å oppnå.
1942 var det året der flest dødsdommer ble fullbyrdet. På denne tiden var naziregimets frykt for en alliert invasjon i Norge sterk, og okkupasjonsmakten slo derfor ekstra hardt ned på motstandsaktivitet.
Inntil sommeren 1944 hadde de fleste dødsdommer kommet fra SS-domstolen, og henrettelser hadde blitt offentliggjort i avisene.
Da stanset Hitler bruken av domstoler mot motstandsaktivitet i de okkuperte områdene.
Etter invasjonen i Normandie skulle bekjempelsen av motstand intensiveres.
Heretter skulle Sipo både etterforske, arrestere, «dømme» og henrette fanger – i hemmelighet. Fangenes skjebne ble avgjort administrativt, noe tyskerne kalte «administrativ dødsstraff». Blant fangene ble det kalt «kontordom».
Etter et besøk hos Hitler i januar 1945, fikk Terboven igjen tillatelse til å offentliggjøre dødsdommer for å avskrekke befolkningen.
I februar og mars ble 42 fanger som satt fengslet på Akershus, henrettet etter standrett, som kollektiv straff for likvideringen av Stapos sjef Karl Marthinsen og for Milorgs store jernbanesabotasje, Operasjon betongblanding. Disse henrettelsene ble kunngjort i avisene til skrekk og advarsel.
