Antisemittismen
Marie (Maja) Sachnowitz og Leif Markus sammen med venner på Neverfjell i påsken 1940.
Marie var fra Larvik, der familien hennes drev forretninger. Hun var kjent i byen for sin vakre sangstemme. Før krigen hadde hun også vunnet en skjønnhetskonkurranse og blitt kåret til Larviksprinsesse.
Leif var bokholder. Hans familie drev en forretning på Elverum. Han deltok i kampene i april 1940 og var del av en liten styrke som eskorterte kronprinsessen og de tre prinsebarna til Sverige.
Marie og Leif ble deportert og drept i Auschwitz-Birkenau fordi de var jødiske. Ifølge nazistene skulle alle jøder dø, mens deres «ariske» venner skulle leve. Nazistene anså jødene som en dødelig trussel mot den «ariske rase» og forsøkte å utrydde hele den jødiske befolkningen i Europa.
Antisemittismen har en lang historie i Europa. Den har endret seg over tid og manifestert seg på ulik måte gjennom historien. Jødene fikk gjerne skylden for alt som gikk galt i samfunnet, og ofte var beskyldningene motstridende. De ble for eksempel beskyldt for både å være rike og mektige og fattige og usle. Slik skiller antisemittismen seg fra andre typer rasisme, som ofte er basert på én type stereotypi av en gruppe mennesker. Den skiller seg også fra annen rasisme ved at jødene ofte har blitt identifisert med makt.
Da Hitler kom til makten, kunne han bygge på en langvarig, antisemittisk tradisjon. I nazistenes verdensbilde ble menneskets verdi knyttet til «rase». Øverst i rasehierarkiet sto den «germanske rase». Dens hovedfiende var jødene, som av nazistene både ble de-humanisert og fremstilt som en mektig trussel. Nazistene hevdet at «jødemakten» sto bak både kommunismen og kapitalismen, og at den dypest sett var årsaken til den andre verdenskrig. Jødene ble sett på som en trussel som måtte fjernes.
I Norge forbød Grunnloven jøder adgang til riket frem til 1851. I 1880-årene begynte det å komme flere jødiske innvandrere til Norge. Likevel var det bare rundt 2.100 jødiske personer i Norge da Tyskland okkuperte landet.
Etter første verdenskrig økte antisemittismen i Norge. I mellomkrigstiden var antisemittismen utbredt i bondebevegelsen og Bondepartiet. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom avisen Nationen, men man kunne også finne antijødiske holdninger i for eksempel Aftenposten. I 1933 ble Nasjonal Samling dannet. Utover 1930-tallet ble partiet radikalisert, og det beveget seg i en stadig mer antisemittisk retning.
Med Tysklands okkupasjon av Norge ble nasjonalsosialistenes antijødiske politikk gradvis innført.
Mens den folkelige antisemittismen som fantes blant enkelte i den norske befolkningen gjerne var kulturelt og religiøst betinget, var Hitlers antisemittisme i tillegg rasebasert.
De fleste norske jødene holdt på sin religion og sitt fellesskap, men de ønsket samtidig å tilpasse seg det norske samfunnet. Mange av dem tok til seg norske skikker, og de tok aktivt del i arbeidslivet og i det nasjonale fellesskapet. De var opptatt av å ikke ligge samfunnet til byrde.
Det hadde ingen betydning for nazistene om jødene var assimilert eller viste vilje til tilpasning. De oppfattet den pågående verdenskrigen som en eksistenskamp mellom «den ariske rase» og «den internasjonale jødedom». For nazistene var alle jøder en trussel. Deres «jødiske blod» gjorde at de skulle drepes og fjernes fra det kollektive minnet.
Marie, hennes far og sju søsken ble alle deportert til Auschwitz-Birkenau. Kun en av Maries søsken, broren Herman, overlevde oppholdet i konsentrasjonsleiren. I boken Det angår også deg forteller Herman om Marie som sang for fangene i lasterommene om bord på Donau da de ble deportert. Han hørte henne synge Månestrålen og beskriver opplevelsen som en åpenbaring av skjønnhet.
Leif, hans foreldre og tre andre søsken ble deportert og drept i Auschwitz-Birkenau. To av hans brødre klarte å rømme til Sverige.
