Far og sønn fra Jugoslavia var slavearbeidere på Bjørnefjell i Nordland. Da faren hadde falt på fjellet, prøvde sønnen å hjelpe, men ble brutalt skutt av en ung norsk hirdvokter. Da tryglet faren vokteren om å skyte ham også, men hirdgutten så ikke på den ulykkelige faren. Han snudde og gikk sin vei. Deretter kom en SS-vakt og skjøt faren.
Gjennom nazistenes raseteorier ble krigsfangene avhumanisert. De kunne behandles med umenneskelig brutalitet og likegyldighet.
Av de rundt 130.000 tvangsarbeiderne og krigsfangene som ble sendt til Norge under krigen for å bygge ut den tyske militærmakt, var ca. 4.300 jugoslaviske fanger, de fleste serbere. Denne gruppen ble ikke anerkjent som krigsfanger av tyskerne før i 1943. De ble ansett som politiske fanger og ble derfor behandlet med enda større umenneskelighet og brutalitet enn andre fanger. De skulle tilintetgjøres. 70 % av de jugoslaviske fangene i Norge døde, flere i rene henrettelser.
De jugoslaviske fangene levde under elendige forhold, i en tilværelse preget av umenneskelig slit, sykdom, sult, kulde, fornedrelse, mishandling og død.
Ifølge den nasjonalsosialistiske ideologien tilhørte slavearbeiderne fra øst mindreverdige raser. De var «Untermenschen» som ble sett på som arbeidsdyr, som skulle utnyttes maksimalt. De var ikke individer, men en grå masse uten personligheter og uten menneskeverd. Slik ble de avhumanisert, og fangevokternes følelse av moralsk ansvar forsvant. Det ble skapt en fysisk og åndelig distanse til fangene som medførte en aksept for deres lidelser og død.
Også blant de norske fangevokterne var det flere som ikke betraktet fangene som vanlige mennesker. De hadde fått opplæring i NS-ideologiens raseteorier. Noen steder var nordmennene mer brutale enn tyskerne.
Likevel fantes det både norske og tyske fangevoktere som ikke delte nazistenes ideologi. Noen så menneskene, de enkelte individene og personlighetene. Der de ble menneskeliggjort, fantes også medmenneskelighet.
Når jeg har malt faren og sønnen, har jeg brukt Ilya Repins komposisjon fra maleriet Ivan den grusomme og hans sønn Ivan (1885), et av mine favorittbilder i russisk kunst. Maleriet viser hvordan Ivan den grusomme, grepet av skrekk og sorg, holder rundt sin dødelig sårede sønn.
Jeg har brukt fargesymbolikk, og lar hendelsen i maleriet foregå på den røde Blodveien.
I Nord-Norge finnes det fire veier kalt Blodveien, der hovedsakelig jugoslaviske fanger mistet livet: ved Rognan, Korgfjellet, Beisfjord og Karasjok.
