Lærerne gikk tidlig ut mot nazifiseringsforsøkene i skolen. De organiserte seg i forbudte lærernettverk, der de iverksatte hemmelige motaksjoner. Også barnas foreldre var involvert i motstanden.
I februar 1942 utstedte NS to nye lover for å påvirke barn og ungdom ideologisk: lov om tvungen ungdomstjeneste i NS Ungdomsfylking og obligatorisk medlemskap for alle lærere i den nazistiske yrkesorganisasjonen Norges Lærersamband. Barna skulle oppdras i nasjonalsosialismens ånd, med antidemokratisk ideologi og raselære.
Det ble da sendt ut motstandsparoler til lærerne mot de nye lovene.
Omkring 12.000 av 14.000 lærere undertegnet et protestskriv der de nektet å melde seg inn i Lærersambandet.
Lærerne ble truet med oppsigelse dersom de ikke trakk sin protest innen 1. mars.
Siden skolene da risikerte å nærmest stå uten lærere, stengte departementet skolene i en måned for «brenselsferie», for å kjøpe seg tid.
Da lærerne fortsatt ikke ville gi etter, bestemte Terboven og Quisling at 1.000 mannlige lærere over hele landet skulle arresteres den 20. mars.
Lærerne ble fraktet til fangeleirene Grini, Falstad og Sydspissen. Fangene ved Grini ble snart sendt videre til Jørstadmoen.
De levde under dårlige forhold, ble avhørt, truet og presset. Bare om de godtok medlemskap i Lærersambandet, ville de slippes fri. Lærerne ved Falstad og Sydspissen ga etter.
De rundt 500 lærerne på Jørstadmoen fortsatte å nekte, og de ble da sendt til Kirkenes på tvangsarbeid. De ble satt til hardt arbeid under kummerlige forhold. Etter noen måneder ga også de etter for kravet, og i november 1942 ble de siste lærerne sendt hjem. Men Quisling tapte
kampen om skolen, noe han selv slo fast i sin tale i slutten av mai 1942 til gruppe lærere ved Stabekk kommunale høyere allmennskole: “Dere lærere har ødelagt alt for meg.” En bedre vandelsattest kan en yrkesgruppe vanskelig få.
Da skolene ble gjenåpnet, leste lærerne opp en felles erklæring. Den begynte slik: «Lærernes kall er imidlertid ikke bare å gi barna kunnskaper. Han skal også lære dem å tro og ville det som er sant og rett. Derfor kan han ikke, uten å svikte sitt kall, lære noe som strider mot hans samvittighet. Den som det gjør, øver synd både mot de elever han skal lede og mot seg selv. Dette lover jeg dere at jeg ikke skal gjøre.»
Året etter, den 30. november 1943 ble 1.200 studenter ved universitetet i Oslo arrestert. Det hadde vært protester mot nazifiseringen av universitetet, og etter en brann i Universitetets aula gikk Gestapo til aksjon. De arresterte alle studentene på universitetsområdet, og de jaktet også studenter på hyblene deres og andre steder hvor de oppholdt seg. Omtrent halvparten av de arresterte studentene ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland. De ble behandlet bedre enn andre fanger – likevel døde mange under oppholdet.
Etter arrestasjonene ble også universitetets undervisningsvirksomhet innstilt.
Frem til det siste krigsåret var det den sivile motstandskampen som sto sterkest. Mange ulike sektorer i samfunnet protesterte mot nazifiseringsforsøkene. Høyesterettsdommerne, biskoper og prester trakk seg fra sine embeter. De ville ikke arbeide for en stat hvor rettsstaten var satt til side.
Arbeidslivets organisasjoner og idretten viste også sterk motstand med egne aksjoner. Det samme gjorde foreldrene da de gjennomførte en masseprotest mot Nasjonal Ungdomstjeneste, som foregikk parallelt med lærernes aksjon.
Selv om NS og okkupasjonsregimet kunne ta i bruk alle maktmidler, mislyktes den nasjonalsosialistiske revolusjonen som skulle påtvinges befolkningen. Det fantes ingen grobunn for den; folkets demokratiske innstilling var for sterk.
