Da de tyske styrkene høsten 1944 trakk seg tilbake fra nordfronten, gjennom Nord-Norge og videre sørover, ble befolkningen i Finnmark og Nord-Troms tvangsevakuert, mens hus og byer ble brent.
Regjeringen i London hadde oppfordret befolkningen til å boikotte evakueringen, og mange ønsket å vise sin motstand ved å nekte å la seg tvangsevakuere. I slutten av oktober og begynnelsen av november 1944 søkte rundt 25.000 mennesker tilflukt i huler, gammer, under hvelvede båter og andre steder de kunne finne ly. Kirkenes var frigjort av sovjetiske styrker. Mange trodde at resten av landsdelen snart ville være befridd, og at de allierte ville komme dem til unnsetning.
På Sørøya gikk rundt tusen mennesker i dekning. 133 av dem skjulte seg i den store Nordsandfjordhula. Hele familier, med barn og gamle, oppholdt seg i den mørke, fuktige berghulen, som bare var opplyst av talglys. Osende primuser gjorde at de holdt varmen, det var for risikabelt å tenne bål. De kunne bli oppdaget.
Hele tiden fryktet de hva som kunne skje om de ble tatt av tyskerne. Det gikk skremmende rykter om hva som skjedde med de evakuerte.
Den 12. november kom en båt inn fjorden, mot hula – tyske soldater sto på dekk. En lokalkjent mann hadde angitt flyktningene. De gjemte seg lengst inne i hula, i håp om at tyskerne ikke skulle merke at det var folk der, men de visste det allerede.
Plutselig sto bevæpnede tyske soldater i huleinngangen.
De fleste av dem som hadde flyktet til Nordsandfjordhula, ble tatt denne dagen, og de ble tvangssendt sørover. Mens de ble fraktet bort, kunne de se bebyggelsen i flammer.
Tolv ungdommer klarte å komme seg unna og overvintret i hula og andre steder de kunne søke ly. Tyskerne fortsatte jakten på flyktningene hele høsten og vinteren.
I februar 1945 kom en redningsaksjon, der fire britiske skip hentet 502 av de gjenværende «huleboerne» på Sørøya og Seiland. De ble brakt i sikkerhet i Skottland, via Murmansk.
Samtidig ble en tropp med 70 frivillige dannet på Sørøya. De var i flere trefninger med tyske soldater i mars 1945.
De siste «huleboerne» var i skjul helt til freden kom i mai 1945.
Av maleriske grunner har jeg tatt meg den kunstneriske frihet å bruke en annen hule på Sørøya som «modell» for denne hendelsen. I Kvithellhula bodde det 35 mennesker i 99 dager vinteren 1944/45.
