Filosof og forfatter
Aasmund Brynildsens første publiserte artikkel var i Tønsbergs blad i 1933. Da var han 16 år gammel. Den het Pogromenes tale og tok opp utviklingen i Tyskland etter at Hitler hadde kommet til makten samme år.
Gjennom sine Essays formidlet Aasmund sine tanker, på tvers av filosofi, religion, historie, politikk og naturvitenskap. Sentralt for ham var en helhetstanke, der tro og vitenskap var forent. Han mente at et «åndsløst» verdensbilde la grunnlaget for totalitære ideologier som nazismen og kommunismen.
I Essayet Landet som flyter av blod og ild beskriver han Hitlers moralske blindhet som et resultat av hans totale fravær av oversanselige verdier. Hitlers eneste mål var makt.
Aasmund advarte også mot den kollektive tankegangen bak nazismen og kommunismen, der individet ikke har noen verdi i seg selv, men ofres for fellesnytten.
I 1946 utgav han boken Dommen til døden, der han tok et oppgjør med bruken av dødsstraff i landssvikoppgjøret.
Da Aasmund gikk bort i 1974, var han i gang med boken Autoriteten, makten og mennesket, som kom ut året etter. Her løfter han opp frihetens ideal og tar opp forholdet mellom frihet og autoritet. Han hevder at sannheten ikke kan pådyttes av en autoritet, den er noe det frie mennesket må komme frem til gjennom personlig erfaring og erkjennelse.
Det har blitt sagt om ting Aasmund Brynildsen har skrevet – at hvis det hadde vært utgitt på et verdensspråk, ville han vært verdensberømt.
Aasmund Brynildsen er helt klart den norske tenkeren som har vært viktigst i å forme mitt bevissthetsliv. I unge år hadde jeg nesten alltid med hans essaysamlinger på reiser eller for hånden.
Maleriet er malt av Vebjørn Sand og står utstilt i Roseslottet.
