Krigsbarn
Tove Lailas mor bodde under krigen i Hønefoss, hos sin tante, som drev et renseri som vasket uniformene til tyske soldater. Der kom hun i kontakt med den tyske soldaten Werner og ble forelsket.
Etter en stund ble hun gravid med soldatkjæresten, og 18. november 1941 ble Tove Laila født. Faren ble etter kort tid utkommandert til østfronten, hvor han gikk på en mine og falt.
Tove Lailas mor klarte ikke å ta seg av datteren. Hun ble derfor sendt til Lebensborns barnehjem Godthaab i Bærum.
Da hun var to år gammel, ble hun sendt videre til besteforeldrene, som bodde øst i Tyskland. Hos besteforeldrene opplevde hun trygghet og kjærlighet. Der hadde hun det godt frem til det etter krigen kom et brev fra Norges Røde Kors. Norske myndigheter krevde at hun skulle sendes tilbake
til moren i Norge. Tove Laila tok farvel med bestemoren ved Brandenburger Tor i Berlin. De så aldri hverandre igjen.
I Ålesund ble Tove Laila møtt av moren, sin nye stefar og deres lille datter. Hun kunne se på moren at hun ikke var velkommen. Moren rev straks av henne navnelappen hun hadde rundt halsen. Ingen måtte vite at hun var «tyskerbarn». Tove Laila snakket ikke norsk, men moren forlangte at hun glemte det tyske språket så raskt som mulig. Hvis hun snakket tysk, ble hun slått. Moren slo henne med kleshengere over ryggen, så hardt at de brakk. Det som derimot gjorde aller mest vondt, var at moren kalte henne «tyskersvin».
Etter hvert fikk Tove Laila tre halvsøsken, som fikk den kjærligheten hun selv ikke opplevde fra moren.
Da moren var død, tok Tove Laila på den døde kroppen hennes. Hun visste at moren ikke kunne slå henne lenger. Da følte hun at hun kunne tilgi moren.
For mange kvinner som hadde fått barn med tyske soldater, ble barnet et symbol på skammen – som de ville distansere seg fra. Barna bar mødrenes skam.
