Bigamiloven
Enid Haneborgs foreldre giftet seg i 1934, og året etter ble hun født. De bodde i farens hjemby, i en leilighet eiet av hans foreldre, som bodde i samme hus.
I 1941 flyktet han til Storbritannia. Enid husker at han sa: «Hold ut – jeg kommer igjen.» Moren var gravid, men syntes at situasjonen var for vanskelig til at hun kunne beholde barnet. Mens de ventet på at han skulle komme hjem, ble Enid og moren boende i leiligheten.
I London traff Enids far en ny kvinne. Han ønsket å skille seg fra konen i Norge for å gifte seg med sin nye kjæreste. Han søkte regjeringen i London om skilsmisse etter «bigamiloven».
I april 1942 vedtok den norske eksilregjeringen i London den såkalte bigamiloven, Lex Nygaardsvold. Dette medførte at nordmenn som befant seg i utlandet under krigen, kunne få skilsmisse fra ektefellen i Norge uten at denne var informert. Vanligvis var det menn som via denne loven fikk skilsmisse fra sin kone som ventet hjemme i Norge.
I mars 1944 fikk Enids far innvilget skilsmissen, uten at hans kone i Norge fikk beskjed. En måned senere giftet han seg med sin britiske forlovede.
Først da krigen var over, fikk moren til Enid vite at hun var skilt fra sin mann.
Det var først etter frigjøringen, da flere kvinner fikk vite at de var skilt, at bigamiloven ble allment kjent i Norge. Det ble innvilget ca. 70 skilsmisser etter bigamiloven. I syv av sakene var det den kvinnelige ektefellen som hadde søkt.
Høsten 1945 kom Enids far hjem sammen med sin nye, utenlandske kone. De bodde først i flere måneder i samme hus som Enid og moren, som fortsatt bodde i hans foreldres hus, og bosatte seg senere i samme nabolag. To år senere fikk Enid en halvbror. Hun fikk aldri nær kontakt med sin far, og heller ikke med broren.
Enid og moren bodde i besteforeldrenes hus frem til hun ble 18 år. Da hadde moren spart opp nok penger til at de kunne kjøpe en egen leilighet i en annen by. Kort tid etter døde moren.
I forarbeidene til bigamiloven var hensynet til ektefellen i Norge helt fraværende. Det var kun den parten som ønsket skilsmisse, som var hensyntatt – vanligvis mannen.
Kvinnene som ble skilt, og deres barn, ble satt i en svært vanskelig situasjon, både økonomisk og sosialt. På den tiden var de aller fleste gifte kvinner hjemmeværende, og helt avhengige av å bli forsørget av mannen. Mange fikk det derfor tøft økonomisk da de ble alene. Selv om de hadde krav på underholdsbidrag, var det i praksis ofte vanskelig å få dette, da mannen hadde en ny
familie å forsørge. I tillegg kom skammen som fulgte det å være skilt. Skilsmisser var uvanlige og derfor stigmatiserende. Ekstra belastende var det å bli skilt etter bigamiloven, særlig fordi det i offentligheten dannet seg et bilde av at disse hadde pleiet omgang med tyskere eller nazister. I tillegg måtte mange se mannen de hadde ventet på, vende hjem fra krigen med en ny kone. I flere av tilfellene hadde mannen allerede fått barn med den nye konen.
Bigamiloven
Annet ledd i § 43 i ekteskapsloven av 1918 regulerte skilsmisse etter tre års «faktisk separasjon». Bigamiloven er en tilføyelse til § 43, tredje ledd:
Skilsmissen skjer ved dom, medmindre ektefellene er enige om å overlate avgjørelsen til departementet; dette kan også treffe avgjørelse i saken når en av ektefellene søker om det og det på grunn av krigstilstand eller andre særlige forhold ikke er mulig å få forbindelse med den annen ektefelle.
(Kilde: Wille, Elisabeth: Til krigen skiller oss ad. Den norske bigamiloven under annen verdenskrig. Pax Forlag, Oslo 2018)
