Født i fangenskap av motstandskvinne Henriette Bie Lorentzen
Mens de totalitære ideologiene var på fremmarsj i Europa, ble Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi – opprettet i 1938, som en motkraft mot disse strømningene. Kristin Andersens mor, Henriette Bie Lorentzen var med i kretsen som stiftet skolen, og gjennom sitt arbeid som lærer og sekretær ved Nansenskolen, bidro hun til å introdusere humanismen som filosofi og livsholdning i Norge. Da landet ble okkupert litt over ett år senere, ble Nansenskolen stengt og lokalene rekvirert av Wehrmacht.
Henriette flyttet sammen med mannen Øyvind til Kristiansand, der han hadde fått jobb som lektor. De engasjerte seg begge i motstandsarbeid og drev kurérvirksomhet, spredte illegale aviser og hjalp mennesker på flukt. I 1942 fikk de sønnen Hans. Da de sommeren 1943 ventet sitt andre barn, hadde Gestapo kommet på sporet av den illegale aktiviteten. De bestemte at Øyvind skulle gå i dekning og rømme til Sverige. De regnet ikke med at en gravid kvinne ville havne i fangenskap, og Henriette ble derfor værende igjen. To dager senere ble hun arrestert av Gestapo og brakt til deres hovedkvarter i Kristiansand. Under forhørene på Arkivet ble hun torturert. Deretter ble hun satt i fangenskap på Grini.
Da det nærmet seg fødselen, fikk Henriette beskjed om at hun måtte føde på cellen og at barnet ville bli sendt til et barnehjem i Tyskland. Da forsøkte hun å ta sitt eget liv.
En dag fikk hun besøk av den østerrikske legen Dr. Hauer. Han sa: «Jeg er østerriker, jeg er doktor, og jeg er et menneske.»
Han fikk ordnet det slik at hun fikk føde på et krigslasarett, og i januar 1944 kom datteren Kristin til verden. Henriette fikk ha barnet hos seg en halvtime før det skulle sendes bort. Dr. Hauer klarte å forhindre at Kristin ble sendt til Tyskland. Da Henriette ble kjørt tilbake til fengslet, så hun søsteren Ingrid med babyen, og forsto at Kristin var reddet.
Fra Grini ble Henriette sendt som Nacht und Nebel-fange til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Der satt hun i fangenskap resten av krigen, i en leir preget av sult, sykdom og død. Hun bestemte seg for at dersom hun overlevde oppholdet, ville hun starte et tidsskrift for å opplyse kvinner.
Mens moren var i fangenskap og faren var i dekning i Sverige, bodde Kristin og broren Hans sammen med sin bestefar og noen tanter i Oslo. I juni 1945, da freden var kommet, ble de gjenforent med sine foreldre.
Etter krigen fortsatte Henriette sitt engasjement for humanisme, fredsarbeid og kvinners stilling. Sammen med Norges første kvinnelige statsråd, Kirsten Hansteen, utga hun i ti år tidsskriftet Kvinnen og Tiden.
I 1995 mottok hun St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid om kvinner og fred. Henriette Bie Lorentzens hus ved OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) er oppkalt etter henne.
Foreldrenes sterke engasjement for de humanistiske verdiene har blitt videreført til Kristin og Hans, som også bringer de videre til menneskene rundt seg. Etter at Henriette hadde gått bort, 90 år gammel, var Kristin med en klasse som reiste med Hvite Busser til Ravensbrück. Gjennom morens historie, lesning av Inger Hagerups dikt Vær utålmodig menneske og sangen Dona nobis pacem (Gi oss fred) formidlet hun videre det viktige budskapet om fred og menneskeverd.
