«Hulerboer», Finnmark
I oktober 1944 var 13 år gamle Hans Edvard og moren hjemme i Hammerfest, mens faren var beordret til Tana for å overta som postmester. Der skulle han være noen uker. Hans Edvards to eldre søsken bodde i Tønsberg.
Da tyskerne forsøkte frivillig evakuering av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms i begynnelsen av oktober 1944, fikk Hans Edvard og moren tilbud om å oppholde seg hos venner på Fella på Sørøya. De regnet med å være der til situasjonen hadde roet seg og tyskerne hadde trukket seg ut av området.
Den 28. oktober kom ordren om tvangsevakuering av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. På Fella lyttet de i skjul til London Radio, der eksilregjeringen oppfordret befolkningen til å motsette seg tvangsevakueringen. De fulgte oppfordringen og gikk i skjul. De yngste og eldste, totalt ni stykker, inkludert Hans Edvard og moren, gjemte seg i en liten jakthytte på Seiland. Der ble de værende i skjul i tre måneder. De andre fra Fella gikk i dekning i en hule i Havnefjorden.
Fra et utkikkspunkt kunne Hans Edvard se båter med tvangsevakuerte som ble fraktet vekk, og bebyggelsen i flammer.
I januar fikk Hans Edvard og moren beskjed om at de ville bli hentet for å bli brakt i sikkerhet. Natten til 10. februar ble de rodd over til sørsiden av Sørøya. Deretter gikk de over øya, i fjellpartier med dyp snø. Moren hadde siden slutten av januar vært syk med bronkitt og måtte trekkes på kjelke der hun ikke kunne gå. Etter mange timer kom de frem til fjellgården Gardak. Der var det samlet mange mennesker som hadde kommet fra Sørøya og Seiland for å bli reddet.
Den 15. februar kom fire britiske destroyere som skulle bringe dem i sikkerhet i Skottland. Hans Edvard og moren valgte derimot å bli værende på Gardak, i påvente av en båt som kunne transportere dem til Øst-Finnmark, der de håpet å bli gjenforent med faren.
Mens de var på Gardak, måtte de rømme huset, da tyske fly beskjøt det med maskingeværild og tyske styrker nærmet seg. De lå i en snøfonn like ved, mens det ble trefninger mellom de tyske soldatene og den norske troppen som kjempet på Sørøya.
Etter noen dramatiske timer kom de seg i sikkerhet i en hule i Båtsfjordnes. Moren ble først enda sykere, men kviknet etter en tid til. De oppholdt seg i hula frem til månedsskiftet mars/april. Da ble de rodd over til Sandøyfjorden, til Skjæran. Der tok de inn i en bordhytte hvor andre flyktninger hadde levd i skjul gjennom vinteren. I fire uker ventet de på en båt som kunne ta dem til Øst-Finnmark. I slutten av april fikk de endelig skyss til Båtsfjord, som ikke hadde blitt nedbrent. Der var de under frigjøringen 8. mai, men de visste fortsatt ikke hva som var skjedd med faren.
Først da det nærmet seg juni, fikk de kontakt med ham. Han hadde forsøkt å komme seg til familien i Hammerfest, men hadde blitt tvangssendt sørover. I juni 1945 kunne endelig hele familien gjenforenes i Tønsberg.
Året etter flyttet familien tilbake til Hammerfest. Byen hadde blitt totalt nedbrent. Den var fortsatt preget av ruiner da familien fikk leilighet i en av brakkene som hadde blitt satt opp. Under gjenreisningen arbeidet Hans Edvards far med å få i gang en fungerende posttjeneste i Vest-Finnmark.
