Slaget ved Stalingrad mellom 23. august 1942 og 2. februar 1943 var avgjørende for Nazi-Tyskland og dets allierte i kampen mot Sovjetunionen om herredømmet over byen. Det grusomme slaget var et viktig vendepunkt i krigen og la paradoksalt nok grunnlaget for et fritt og demokratisk Vest-Europa. Det var begynnelsen på slutten for naziregimet.
Friedrich Wilhelm Ernst Paulus var offiser i det tyske militæret fra 1910 til 1945. I andre verdenskrig oppnådde han graden feltmarskalk, og han er mest kjent for å ha hatt kommandoen over Den sjette armés angrep på Stalingrad under Operation Blau i 1942.
Paulus overga seg til sovjetiske styrker i Stalingrad den 31. januar 1943, dagen etter at han var blitt forfremmet til generalfeltmarskalk av Adolf Hitler. Hitler forventet at Paulus skulle ta sitt eget liv, idet han viste til at ingen tysk feltmarskalk noensinne skulle ha overgitt seg til en fiende.
I sovjetisk fangenskap ble Paulus en betydelig kritiker av naziregimet, og han sluttet seg til den sovjetisk-finansierte «Nasjonalkomiteen for et fritt Tyskland». Han ble ikke løslatt før i 1953.
Arthur Schmidt var offiser i det tyske militæret fra 1914 til 1943. Han oppnådde under krigen graden generalløytnant, og er mest kjent for sin rolle som Den sjette armés stabssjef under slaget om Stalingrad. I slagets sluttfase var han i praksis arméens leder, og han bidro sterkt til at man fulgte Hitlers ordre om å stå fast imot Den røde armés omringing. Han var krigsfange i Sovjetunionen i tolv år og ble løslatt etter Adenauers besøk i Moskva i 1955.
