Den 20. januar 1942, i et herskapshus utenfor Berlin ved innsjøen Wannsee, ble «den endelige løsning» på «jødespørsmålet» planlagt. 15 nazitopper var samlet for å samordne operasjonene i massemordet på de europeiske jødene som befant seg i de tyskkontrollerte områdene. Konferansen ble ledet av Reinhard Heydrich, mens protokollen fra møtet ble ført i pennen av Adolf Eichmann. Han ble også logistikk-ansvarlig for organisering og deportasjon til utryddelsesleirene.
Etter å ha fulgt rettssaken mot Eichmann i Jerusalem i 1961, lanserte Hannah Arendt begrepet «ondskapens banalitet». Arendt mente at ondskap skyldes en sviktende evne til å tenke selv, og at den kan skjule seg over alt og utføres av de fleste av oss, «om forholdene ligger til rette».
Det er nettopp Arendt som har fått meg til å ta denne kunstneriske friheten: å male en konferanse som foregikk innendørs i januar måned, som en vårlig, utendørs scene. Dette «Arendtske grepet» har jeg brukt i de fleste bilder der jeg skildrer ondskap. Ondskap kan finnes bak idyll, alminnelighet og i det hverdagslige. Når man ser et maleri av for eksempel Renoir eller Monet, så tenker man nettopp på idyll og det behagelige. Derfor malte jeg Wannsee-konferansen nærmest som en Renoirsk idyll. Min hensikt er at betrakteren av vane skal ha en opplevelse av å se noe hyggelig når man ser et slikt impresjonistisk malt bilde. Men at man ved ettersyn oppdager at man i stedet ser inn i det ondeste bildet man har sett: den europeiske sivilisasjonens nullpunkt.
Komposisjonen er en «parafrase» over den danske maleren Peter Severin Krøyers berømte maleri Hip, Hip, Hurra.
