Krigsseilere i livbåt på åpent hav, etter å ha blitt torpedert.
Selv de som kom seg i en livbåt, kunne oppleve å vente i flere uker på redningen i åpent hav. Mange av dem omkom under store lidelser. Noen havnet i tysk eller japansk fangenskap.
Sjøfolkene i handelsflåten risikerte livet hver gang de seilte ut. De levde under konstant trussel om fiendtlige angrep og kunne når som helst bli torpedert, bombet og senket, mens de fraktet nødvendige forsyninger for de allierte.
Spesielt ille var det i 1942 og begynnelsen av 1943 under «Slaget om Atlanterhavet».
Fra å operere i områdene nær Storbritannia gikk de tyske ubåtene stadig lenger vest, helt mot østkysten av USA. Ubåtene begynte også å jakte og angripe handelsskipene i flokk.
Når som helst under overfarten kunne de dukke opp, torpedere og senke skipene.
For å unngå angrep gikk de allierte skipene i store konvoier. I mai 1943 kom vendepunktet, da konvoiene fikk styrket sin beskyttelse. De ble støttet av allierte krigsskip og fly, som fikk bedre utstyr til å bekjempe ubåtene. Motangrepene mot ubåtene førte til store tyske tap.
Selv om de allierte fikk overtaket i Atlanterhavet og antall senkede skip ble lavere, var det også resten av krigen en konstant fare for å bli angrepet.
Av krigsseilerne som var i tjeneste i handelsflåten i løpet av krigen, omkom rundt en av ti.
På grunn av de store påkjenningene slet mange av krigsseilerne med psykiske senskader og hadde en vanskelig tilværelse etter krigen. Det var lite kunnskap om ettervirkninger av krigstraumer, og de fikk liten støtte fra offentligheten.
Gradvis fikk de bedre rettigheter og større anerkjennelse for sin innsats.
Etter krigen oppsto det en konflikt mellom krigsseilerne og norske myndigheter rundt «Nortraships hemmelige fond».
Siden norske sjøfolk var bedre betalt enn de britiske da krigen brøt ut, ble hyrene senket til britisk nivå sommeren 1940. Som en kompensasjon for dette, betalte britiske myndigheter penger inn til et hemmelig fond.
Det hadde vært rykter om et slikt fond blant sjøfolkene siden 1940, og etter krigen fikk alle vite om disse pengene. Pengene ble «kreditert et fond til beste for sjøfolk etter krigen», slik det sto i avtalen med britiske myndigheter i 1940. Fondet ble brukt til å utbetale støtte til skadde krigsseilere, samt enker og barn av dem som omkom under krigen. Hver enkelt krigsseiler fikk derimot ingen individuell utbetaling fra fondet, slik forventningen blant mange av krigsseilerne var. Det skapte både skuffelse og raseri blant krigsseilere som tolket dette som en manglende anerkjennelse av sin innsats.
Krigsseilerne førte flere års kamp om «Nortraships hemmelige fond», og tapte både i Stortinget og i Høyesterett. Men etter en kampanje ledet av krigsseiler Leif Vetlesen og viseadmiral Thore Horve, vedtok endelig Stortinget i 1972 at krigsseilerne i uteflåten i stedet skulle få en økonomisk oppreisning, en slags æreslønn, på 200 kr per måned de hadde seilt i krig, minus 20 kr i skatt. Dette var en seier og en viktig anerkjennelse av krigsseilernes innsats, men den kom naturligvis for sent for de mange som da allerede var døde.
I 1968 kom en lov som ga lettere tilgang til krigspensjon for sjøfolk som hadde seilt i uteflåten under krigen. Krigsseiler Leif Heimstad var, sammen med blant annet journalist og forfatter Per Hansson, pådriver for denne loven. De fikk også ideen om å bygge en «nødhavn» for krigsseilere som opplevde bolignød etter krigen. I 1968 sto Konvoibyen klar, en egen liten by i utkanten av Risør, med 28 leiligheter. Den ga flere av krigsseilerne et hjem, og den ble et symbol på anerkjennelsen av krigsseilernes innsats. I over 40 år var Leif og Else Heimstad ledere i Konvoibyen, der de fortsatte arbeidet for krigsseilernes rettigheter og velferd.
I årene etter 1972 er det flere som har engasjert seg i krigsseilernes sak og dermed bidratt til å belyse deres avgjørende innsats under krigen og den vanskelige situasjonen mange opplevde i årene etterpå. I august 2013 kom daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen med en unnskyldning til krigsseilerne på vegne av staten.
Gjennom Jon Michelets bokserie om krigsseilerne har mange fått større kjennskap til deres opplevelser.
I 2016 kom et nasjonalt, nettbasert krigsseilerregister hvor alle krigsseilernes historie blir dokumentert og minnet.
I arbeidet med krigsbildene forsøker jeg også å bringe frem de tidløse historiene. Menneskene i maleriet befinner seg ansikt til ansikt med døden, etter å ha vært i konstant fare for å bli senket hver gang de dro ut på havet.
Mens jeg malte dette maleriet, hadde jeg blant annet arbeidene til Käthe Kollwitz og Kaare Espolin Johnson i tankene.
