Den 26. desember 1943 var den norske jageren Stord, under ledelse av kaptein Skule Storheill, med og senket det tyske slagskipet Scharnhorst utenfor Nordkapp.
Allierte handelsskip fraktet forsyninger til Sovjetunionen for å støtte kampen mot de tyske styrkene på østfronten. Denne trafikken forsøkte Tyskland å stanse. De gikk til angrep med ubåter, slagskip og fly. For å beskytte seg mot angrepene gikk de allierte skipene i konvoi, støttet av krigsskip. De som seilte i Murmansk-ruten var svært utsatt for fare. I tillegg til den konstante trusselen om angrep seilte de ofte i krevende værforhold i det mørke vinterhalvåret.
Tyskland hadde stasjonert store deler av sin flåte i Nord-Norge, både som base for angrepene på konvoiene og i tilfelle en alliert invasjon skulle komme via Norge.
De fryktede slagskipene Scharnhorst og Tirpitz lå i havner i Nord-Norge. Skipene var regnet for å være nærmest uslåelige. For de allierte var det svært viktig å fjerne trusselen disse utgjorde. I desember 1943 lå Tirpitz til havn, skadet av allierte angrep. Nå var det Scharnhorst man ønsket å ramme.
Admiral Sir Bruce Fraser var sjef for Home Fleet, og slagskipet Duke of York var flaggskipet hans. Stord var med i eskadren som satte kurs mot Nordkapp i håp om at Scharnhorst ville stikke til sjøs for å angripe konvoien JW55B. Med 19 handelsfartøy og 5 eskortefartøyer dro de fra Skottland 20. desember 1943 med kurs for Murmansk, med krigsmateriell til den sovjetiske hæren. Den norske agenten Torstein Råby hadde sneket seg inn i Alta og så at Scharnhorst ganske riktig stakk til sjøs fra Altafjorden. Rett under nesen til Gestapo rigget han opp sin sender og varslet London. På denne måten fikk Sir Bruce Fraser bekreftelsen han hadde ventet på, og han kunne sette opp fellen som skulle knekke Scharnhorst den 26. desember.
Stord var under kommando av kaptein Skule Storheill og hadde et mannskap på 240.
I det voldsomme sjøslaget var det Stord som gikk nærmest inn på Scharnhorst, rundt 1500 meter unna, og avfyrte 8 torpedoer mot slagskipet. I den grove sjøen ble Paul Lea fra torpedolaget skylt overbord og omkom. Georg Sulen ble også skylt overbord, men en brottsjø kastet ham tilbake ombord. Han ble hardt skadet.
Med senkningen av Scharnhorst mistet den tyske marinen et av sine mest myteomspunne og fryktede skip. Det meste av mannskapet gikk ned med skipet; kun 36 mennesker ble hentet levende opp fra sjøen, av en besetning på 1968.
Etter slaget omtalte britene Stords innsats slik:
«Den norske destroyeren Stord utførte det mest fryktløse angrepet under hele aksjonen.»
Etter senkingen av Scharnhorst fortsatte Stord å eskortere allierte konvoier til Murmansk.
På selve D- dagen 6. juni 1944 var Stord helt inne ved strendene i Caen som ett av de første allierte fartøyer, og kom under kraftig ild fra tyske kanonstillinger.
Den 26. juli 1944 ble Stord angrepet av fiendtlige fly. Alle bombene gikk ved siden av skipsrekken, og hun ble ikke truffet.
Den norske kommandoen på Stord ble heist den 26. august 1943, og hun fikk tildelt registreringsnummeret G26. Siden da hadde Stord klart seg gjennom flere harde trefninger med fienden, akkurat den 26. i måneden. Hun fikk derfor kallenavnet «Lucky26».
På rådhuset på Stord henger i dag skipets navneskilt. På Marinemuseet i Horten er det en egen utstilling som omhandler både Stord og Scharnhorst.
I dette maleriet fikk jeg god hjelp av min venn og mentor for Roseslottet, Kjell Grandhagen. Han ville tilføre bildet rødt og oransje for å fremheve brannen om bord. Bildet ble vesentlig bedre etter dette grepet.
