Skuespillere fra Deutsches Theater blir mottatt på Østbanen 16. april 1941.
Terboven opprettet Deutsches Theater i Stortingsgaten 16 i Oslo. Det hadde tysk ensemble og satte opp tyske forestillinger og kabareter.
Teateret var et propagandatiltak for å vinne det norske folk gjennom tysk kultur.
Ved bruk av propaganda og sensur skulle okkupasjonsregimet omforme kulturlivet for å fremme nasjonalsosialismen.
Terboven opprettet en egen avdeling i Reichskommissariat for folkeopplysning og propaganda. Lederen var Georg Wilhelm Müller, som samarbeidet tett med propagandaminister Josef Goebbels i Tyskland.
NS-regjeringen hadde i tillegg et eget kultur- og folkeopplysningsdepartement, som skulle omforme mediene og kulturlivet.
Tysk og norsk kultur og historie, som nazistene identifiserte seg med, skulle fremmes.
Alle kulturuttrykk som ble ansett som skadelige, ble forbudt. Det ble innført sensur av teatre, kunst, litteratur, film og musikk.
Det ble satt i gang en bokaksjon, der det som ble ansett for antinazistisk litteratur ble fjernet fra bokhandlere, biblioteker og forlag.
Filmbransjen ble kontrollert, og blant annet Hollywood-filmer ble forbudt. Det samme ble jødisk, amerikansk og britisk musikk.
Nasjonalgalleriet fikk NS-ledelse, og kunstfeltet ble ensrettet; «ukunst» var uønsket. I 1942 ble det arrangert en utstilling i Nasjonalgalleriet som het «Kunst og ukunst». Der viste man billedkunst som nazistene anså som degenerert, sammen med kunsten de ønsket å fremme. Det var bare i Norge og i Det tredje riket slike utstillinger ble arrangert.
Teatrene var underlagt NS-departementet for kultur og folkeopplysning. Alle forestillinger ble forhåndssensurert.
I januar 1941 skulle alle skuespillere tvinges til å opptre i det nazifiserte NRK, noe som førte til at de gikk til streik. Skuespillere og tillitsmenn ved teatrene ble arrestert.
Under unntakstilstanden i Trøndelag i oktober 1942 ble teatersjef Henry Gleditsch henrettet. Han hadde gjentatte ganger vist en antinazistisk holdning og motsatt seg sensuren.
I løpet av de neste to årene ble det innsatt NS-ledere ved både Trøndelag Teater, Nationaltheatret og Det Norske Teatret.
Det frie norske kulturlivet fortsatte under jorden, med huskonserter, hemmelige diktopplesninger og andre typer kulturuttrykk.
Dette maleriet er nærmest en hyllest til den franske maleren Henri de Toulouse-Lautrec. Han var en impresjonist, med fokus på form og bevegelse fremfor lyset. Han skildret kabaret- og sirkusartister, livet på bordeller og i danselokaler, med sterke befriende farger, tydelige penselstrøk og avgrensede flater.
