Under krigen forbød tyskerne 17. mai-feiring i Norge. I London kunne derimot dagen feires sammen med kongen.
Da felttoget i Norge var over i juni 1940, reiste kongen, kronprinsen og regjeringen til London. Derfra fortsatte de kampen for Norges frihet og selvstendighet resten av krigen. Den norske statens fremste og lovlig valgte representanter befant seg nå i Storbritannia.
Sammen med kongen og regjeringen forlot også deler av forsvaret Norge, for å fortsette kampen fra utlandet. Det var et lite og svakt forsvar, men en utbygging av marinen, flyvåpenet og hæren ble satt i gang sommeren 1940. Mange nordmenn som ville slutte seg til kampen, tok den farefulle veien til Storbritannia og meldte seg til tjeneste i de norske styrkene som ble bygget opp.
Regjeringen hadde allerede i april 1940 tatt kontroll over den norske handelsflåten, gjennom det statseide rederiet Nortraship. Flåten var verdens fjerde største, og den kom til å bli Norges viktigste bidrag i den allierte krigføringen.
Det ble også dannet et norsk eksilsamfunn i Sverige, rundt de mange flyktningene og Den norske legasjonen i Stockholm.
Kongen, regjeringen og de norske styrkene i eksil dannet til sammen utefronten. De fortsatte krigen mot Tyskland, på alliert side og i nært samarbeid med Storbritannia.
Etter hvert kom utefronten også til å samarbeide tett med hjemmefronten, motstandsbevegelsen som gradvis ble bygget opp i Norge.
Kong Haakon fikk en sentral rolle som et samlende symbol, både for nordmenn som befant seg i utlandet og for nordmenn hjemme. Han bandt ute- og hjemmefronten sammen.
Kongens taler via London Radio – som ble spredt via de illegale avisene da radioene ble inndratt – ble viktige for å opprettholde forbindelsen til befolkningen hjemme.
De fikk også se bilder av kongen som var på farten for å treffe nordmenn som gjorde tjeneste på utefronten.
I Norge forbød tyskerne alt de anså som propaganda for kongehuset, både symboler og bilder.
De forbød også 17. mai-feiring, sang av nasjonalsangen, og de innførte strenge flaggregler. Det skulle slås ned på alt som ble oppfattet som nasjonalt samhold for et fritt og demokratisk Norge.
Kong Haakon ble nettopp symbolet på dette – et symbol folk samlet seg om. Han kom til å bli kalt Folkekongen, slik hans sønn Kong Olav også senere ble. Gjennom hele krigen sto han fast ved sin støtte til regjeringen Nygaardsvold, en statsminister han fikk et nært forhold til.
